Lørdag den, 17.06.2023

Et liv i Norge, i og med naturen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Første gang jeg så innover høgfjellet og villreinens rike, måtte jeg la det storslåtte synet og de sterke følelsene synke inn. Det var da det slo meg at jeg var født på feil plass og endelig kom dit jeg hørte hjemme.

Mye nytt skulle læres, språket, skikk og bruk, og ikke minst måtte jeg bli kjent med naturen og dens innvånere fra dalbotnen til høgfjellet.

Første sommeren fikk jeg mange bekreftelser på at valget var rett. Jeg trivdes på min nye arbeidsplass, og takket være gartnerfamilien ble jeg relativ raskt integrert i lokalsamfunnet.

Jeg leste om landets historie, okkupasjonstiden, og lokale bygdebøker. Og falt spesielt for ordene: For å forstå din nåtid må du kunne din fortid.

Jeg minnes de første møtene med fugler og dyr som ikke fantes i mitt gamle hjemland. Og husker godt det første møtet med to elger i skumringen på den innerste gården Lyngheim øverst i bygda. Det var på samme gården jeg så den første hjorten et par år senere. En stor staslig 12 takker, som beitet fersk groe mellom hesjene.

Det var også en sterk opplevelse å se villrein for første gang. Jeg hadde kjøpt en moped og pakket sekken med utstyr og kjørte til Lesja og inn til enden av Dalsidevegen, ved Skamsdalsætrin. Jeg fulgte råket etter elva Jori inn til Lesjøen og slo opp teltet på en lagelig plass og satt i teltåpningen og spiste da en stor reinflokk på mange, mange, hundre – ja, kanskje tusen – dyr kom trekkende, hele fjellsiden levde.

Jeg traff et legendarisk sesongoppsyn, slo følge med ham et par dager og hørte om «Snøhettatragedien», og fikk forklart om den store villreinstammen, sett den nedbeitete vegetasjonen og de magre dyra som ble felt.

Inne på hjemfjellet hadde orrhaner en spillplass. Jeg og en annen ungdom grov en tunnel inn i en snøskavl og muret opp en «iglo» med små kikkhull mot spillplassen. En natt krøp vi inn i hullet, lå i soveposene og ventet. Før soloppgang hørte vi den første sjoingen fra orrhanene i grantoppene rundt spillplassen. Det var ulidelig spennende da de første slo seg ned og begynte å spille. Det kokte av liv, de buldret og sjoet i intens vårdans. En slo seg ned på toppen av igloen og spilte så snøen drysset ned i hodet på oss, og to spilte en meter fremfor kikkhullene. For ikke å forstyrre fuglene lå vi i hulen til godt ut på formiddagen. Dette var en sterk naturopplevelse for en som til da kun hadde lest om orrfugl.

Både som planteskoleeier, jeger og fisker. Levde jeg tett på årstidene og var underkastet naturens luner.

Langvarig tørke, gikk ut over nattesøvnen. Da var det å flytte vanningsanlegg dag og natt. Langvarig nedbør gjorde det umulig å komme utpå åkrene. Barfrost, drepte mange planter i potter. Men iblant skinte solen og avlingene ble riktig gode. En planteskolegartner må være tålmodig. Det tar fra 3 til 5 år og produsere en buske.

Leserne kan få inntrykk av, at ham der. Natur-nerden, må være noe ensporet!

Jeg har også andre interesser. Har spilt slagverk i korp i 15 år. Liker musikk og spiller litt orgel for egen del, og har vært leder for 4H og gått flere treskjærerkurs. Lært ornament og akantus tegning og har skåret ut en del selvtegnet treskurd.

 Jeg så en fremtid i datagreie, (som gammelkara uttrykker seg i trilogien om Livet i Libygd.)

Anskaffet meg en datamaskin. Ja maskin, i ordets rette forstand. Var dette en skikkelig maskin, som varmet opp rommet den sto i. Den kostet skjorta, og kunne lite, sett med dagens øyne. Min IPhone kan hundre ganger mere.

Denne førstemaskinen var begynnelsen, på dette som er en selvfølge i dag.

Men tilbake til boken: Fortellinger om folk og livet i og med naturen. Følg med på torsdag.

Ta gjerne en titt på min hjemmeside www.mogenslorentzenbok.com

Torsdag 15.06.2023

Mange søker sine røtter. Jeg har også søkt tilbake til mine røtter, men ikke til trostejaktmarkene i Sønderjylland, men til de dype røttene i Olduvaidalen i Tanzania.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der mine formødre og forfedre levde for 1,9 millioner år siden og startet den lange folkevandringen ut i det ukjente.

Da jeg sto ved besøkssenteret og museet til den britiske forskerfamilien Louis og Mary Leakey og skuet utover dalen, dukket mange spørsmål opp:

Hvorfor utvandret dere?

Hvem var dere, og hvordan så dere ut?

Var det andre mennesker der dere kom?

Hva brakte dere med av våpen, redskap og utstyr?

Hva levde dere av underveis?

Jeg fikk selvfølgelig ingen svar, men utvandret gjorde de av en eller annen grunn og spredde seg sakte utover store landområder i Asia og Europa.

I motsetning til de sterke følelsene jeg fikk da jeg kom til Norge og skuet inn over høyfjellet, følte jeg ingen tilhørighet til Olduvaidalen. Hadde det gått for lang tid mellom utvandringen og mitt besøk? Siden utvandringen, har etterkommerne utviklet seg ulikt, alt etter hvor de vandret og hvilket nytt blod de fikk under vandringene. Og hvis de fikk nytt blod, må det ha levd andre mennesker der Olduvai-folkene vandret til.

De første utvandrerne fra Olduvai, Homo erectus på latin, overlevde lengst i tid og døde ut for 50 000 år siden. De levde en kort periode samtidig med Homo neanderthalis og Homo sapiens. Det var kontakt mellom artene, ettersom DNA-prøver viser noen felles gener. Homo erectus og neanderthalis er følgelig en del av forfedrene til oss moderne utgaver, som nå kalles for Homo sapiens sapiens. Langt tilbake i tid levde rundt 350 000 mennesker på jorda. Levealderen var kort, folk var gamle med nedslitte tenner som 30-40-åringer. Og barnedødeligheten stor, og det oppsto innavl i små isolerte grupper, om da ikke en vandrer stakk innom og tilførte nytt blod.

Menneskelige aktiviteter var små flekker i et osean av villmark. I dag er villmark små flekker i et osean av mennesker.

Lørdag den, 10.06.2023

Glimt 2 fra boken Fortellinger om folk og livet i og med naturen.

Livet til en jervtispe i Rondane

Et forrykende uvær herjet i høgfjellet. Det var full vinter og mange uker til våren, selv om tobeinskalenderen viste første uka i mars.

Reinflokken nede på flya lå delvis nedføket og ørtet tilsynelatende upåvirket av uværet. Dypt nede i en snøfonn i en bratt hø lå to nyfødte nøster lunt og trygt inntil moras mjuke pels og sugde feit, næringsrik mjølk.

Jervtispa hadde gravd ut hiet inntil en bergskorte der snøen var løs. Hun både gravde med de store sterke fremlabbene og pakket med hodet og ryggen.

Fra hiåpningen gikk gangen nesten tre meter rett ned. Hovedgangen var bortimot tjue meter lang med flere sideganger, hvor hun hadde yngelleie, do og matlager.

Yngelleiet lå på den tørreste plassen, et simpelt leie av vierkvist og litt lyng.

Hun drepte mange ulldyr sist høst og lagret dem i ur, vatn og myr, sammen med grådyrbukken som lå død etter at tobeina forlot fjellet.

Hun hadde sikret seg matlager for valpene som hun merket skulle komme. I hiet lagret hun nok mat for mange dager i god tid før de ble født.

Hun kviet seg for å forlate de nyfødte valpene de første dagene, men matlageret minket, og en kveld kom uroen over henne …

Eller livet til reinsimla Raudhamran-simla. Som jeg skal gi noen smakebiter av på torsdag. Dette er ekte vare og naturens harde realiteter. Ikke noe Disneys Bambi syndrom her i gården.

Torsdag den, 08.06.2023

Jeg starter med glimt oppveksten i etterkrigstidens Sør-Jylland. Jeg er født en aprildag i 1944 i en landsby i Sønderjylland. Uvitende om at denne dagen innledet russiske tropper et stort angrep mot tyskerne på Krim.

I gjenoppbyggingstiden etter andre verdenskrig var det mangel på det meste.

Gjenbruk

Ingenting av klær og sko som kunne gjenbrukes ble kastet, det ble sydd bøter på og lappet på alt. Mange karer brukte gamle dressjakker til arbeidsjakker, de var praktiske med lommer til både lommeur, foldekniv, pipe, tobakk, fyrstikker og «snørrduk». De eldste barna i familiene fikk som regel nye klær og sko. Yngre søsken arvet i tur og orden det de eldre vokste ut av.

Landsbyens skomaker var alltid travelt opptatt med å flikke på og såle om sko.

 Store vide eplenikkers, var saken og høyeste mote.

Ei syerske livnærte seg med omsying av klær. Hun hadde mer enn nok å gjøre, og før jul var det ventetid. En arvet ullfrakk, en kåpe eller en kjole etter en avdød slektning ble sprettet opp, tilskåret og omskapt til nyttige julegaver og vinterklær for barna.

Ett år til jul fikk jeg eplenikkers og jakke, omsydd av morfars gamle fiskebeinsmønstrete frakk, og jeg var stolt over de fine klærne.

Varer som kaffe, te, kakao, smør, sukker og tobakk var det rasjonering på til godt ut på 1950-tallet.

Jeg minnes- rasjoneringsmerker, erstatningskaffe og kunsthonning, som var hard, men smakte søtt. Og den dagen landhandleren fikk inn de første små overmodne søtbananer til 15 ører pr stk. Jeg skrapte sammen 30 ører. Bananene var eksotiske, men smaken var fremmed og skuffende.

Til jul fikk vi barn en appelsin fra Spania, den luktet godt, var rivsur, men stoppet en et par sukkerbiter i toppen gikk det an å suge ut aften

Matauke

Folk i byene som ikke disponerte en hageflekk eller kolonihage brukte store deler av inntektene til mat, da matvarer var dyre i forhold til tidens inntekter.

De som var i slekt med eller kjente bønder var heldigstilte. For på landsbygda var det lettere å kjøpe eller produsere matvarer selv.

Folk var oppfinnsomme, og det ble høstet mye fra naturens spiskammers. Oppskrifter på gamle matretter ble igjen tatt i bruk. Noen sanket villplanter som skvallerkål, unge brennesle skudd og løvetannblad og plukket villbær og nyper.

Lørdag den, 03.06.2023

Forfatter Mogens Lorentzen (født i Sør-Jylland i 1944) Er fra Harpefoss i Midt Gudbrandsdalen.

De siste 11 årene fast bosatt i landsbyen Pyla nær Larnaca på Kypros.

Forfatteren har en egen fortellerstil, som passer til innholdet og holder fast ved denne gjennom sine bøker.

Med sine breispektra faglige bakgrunner og som et kunnskapsrikt og ekte friluftsmenneske, skriver han meget virkelighetsnært og gjenkjennelig, for alle med kjennskap til. Naturen, dens innvånere og de fire årstider

Det er viktig å være tett på og helst under huden på naturens innvånere, skal en skriver med ekte innlevelse.

Når jeg har vært under huden på naturens innvånere, er jeg helt utladet etterpå. Slik jeg også var i min tid som jeger. Etter en økt i elg eller hjorteskogen, sammen med min grå elghund. Der alle mine sanser var spente i intens konsentrasjon. Ikke minst de sansene jeg ikke brukte til daglig. Var jeg helt utladet etterpå og trenger ofte en blund i lyngen.

Når jeg skriver om naturen, formidler jeg en opplevelse med tekst. I likhet med naturfotografens bilder.

I denne sammenhengen hevder jeg: kun den som har vært under huden på naturen. Kan formidle de fine strengene.

.

Når jeg skriver en fortelling sett fra dyrs ståsted. Eksempelvis jervtispa i Rondane

Så er det fordi jeg i virkeligheten har vært tett på henne over flere år.

Jeg har funnet og registrert hennes yngelhi.

Siden når valpene ble så store at de begynte å leke utenfor hiet, registrerte jeg hvor mange hun hadde. som reglen en eller to.

Jeg  samlet DNA materiale i form av skit og hår fra dem.

På torsdag skal jeg gi deg noen smakebiter fra min første bok. Og du skal selvfølgelig få høre mer om jervtispa i Rondane.

Torsdag den 01.06.2023

Med et raskt blikk, så jeg haugen med anmerkninger og slakting av ord og setninger i redigeringsfeltet. og det 3 A4 siders vedlegg.

Er dette virkelig noe å holde på med. Tenkte jeg?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kutt ut 30 % med tomprat og unødige setninger, for du har mer enn nok stoff til en bok. Ikke nok med det!

Redaktøren ville jeg skulle kutte, det jeg syntes var riktig bra!

Så leste jeg videre. Oi litt lenger ned sto det:

Når du skriver kort, skriver du godt. Skriv for leserne, ikke for deg selv. Så blir dette en bra bok.

Du forteller om et innholdsrikt liv og har mange betraktninger i forhold til dagens samfunn og synspunkter. På mange måter vil deler av teksten bidra til å forstå tidligere generasjoner og deres liv nær knyttet til naturen.

Dæven smilet kom tilbake og jeg Jeg gikk løs på manus med krum hals. Rettet og slettet og fulgte redaktørens råd og anmerkninger. Ettersom jeg var en fersking, følte jeg for en ny redaktørgjennomgang da jeg var ferdig.

Denne gangen “snakket vi” og etter et halvår med finpussinger og endringer. Fulgte språkvasking og korrekturlesing, Jeg fikk et nytt berg med etterarbeid. Men manus fikk en kvalitetsheving og form, jeg ikke var i stand til ved egen hjelp. 

Nå sa BoldBooks konsulenter:

Forfatterens fortellerstil, som fastholdes gjennom hele boken, passer godt til innholdet og forsterker beskrivelsene. Med sine breispektra faglige bakgrunner, og som et kunnskapsrikt og ekte friluftsmenneske, er fortellingene hans meget virkelighetsnære og gjenkjennelig, for alle med kjennskap til naturen, dens innvånere og de fire årstider.

Så fulgte en del praktiske ting,

Som kontakt med nasjonalbiblioteket for opprettelse av ISBN nummer.

Utforming av bokomslag, er for lengst ferdig og jeg var heldig med Coverdesigneren, vi samarbeidet godt.

Ombrekking med siste finpuss av omslag og ryggbredde, før trykking.

Manus til: Fortellinger om folk og livet i og med naturen, ble sendt til trykkeriet.

Noen stiller kanskje spørsmålet? Hvorfor skriver du hele tiden: i og med naturen? Jo. Det er fordi, det ikke bare dreier seg om livet i, men også i samspill med naturen.

Boka skal selges og den ble lagt inn i bokbasen.

Lagring og distribusjon til bokhandlere tok Forlagssentralen seg av.

 Markedsføringen måtte jeg selv ta meg av og forsøkte på ulike kreative vis og kjempe mot de store forlagene.

 Jeg opprettet min egen hjemmeside www. mogenslorentzenbok.com

Gå gjerne inn på hjemmesiden og ta en titt.

Plutselig en dag, et godt år etter oppstart, sto jeg med den ferdige boken i hånden.

En merkelig opplevelse og et skrive-vakuum oppsto.

Hva nå!

Den første boken ga mersmak. men vi får vente litt med denne mersmaken.

Først skal du få en beskrivelse av forfatteren og deretter noen smakebiter fra boken.

Så følg med!

Lørdag den, 27.05.2023

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

BoldBooks hjalp indieforfattere gjennom alle prosessene. Alt virket seriøst og jeg tok kontakt.

Vi Skype de første samtaler. Jeg fikk råd og veiledning om de ulike prosessene.

Manus skulle i første omgang Sendes til redaktørgjennomgang.

Coveret (eller omslaget om du vil), skulle utarbeides.

Jeg fant en del egnete foto og kontaktet designeren.

ISBN nummer skulle registreres.

Mitt bokforlag skulle registreres i Brønnøysundregisteret.

Ok jeg satte i gang. Det gjorde også en ny epoke i livet mitt.

 Hm. Men hvor gammel var du da? Vil sikkert noen observante lesere spørre.

Ikke for gammel, alder er jo bare noen tall, men for å svare på spørsmålet var jeg 78 år og oldefar. Jeg synes faktisk det er litt tøft at jeg ennå ikke er gått ut på dato og det virker inspirerende og ungdommelig på meg at jeg ikke lar meg stoppe ved tanken på denne håndbremsen.

Kanskje dette med, at det aldri er for seint, kan smitte over på andre seniorer i ulike andre sammenheng. I så fall vil det glede meg og få høre dette.

 Derfor lot jeg antakeligvis Peder Krøklvolden finne kjæreste og gifte seg da han var 88 år, i den andre boken i trilogien om LIVET I LIBYGD. Men dette er langt frem i tiden og jeg skal komme tilbake til Peder.

Da jeg etter mye finpussing følte manus var ferdig til eksamen, og sendte det til redaktøren, med bankende hjerte.

I ventetiden registrerte jeg mitt forlag og registrerte boken ISBN nr.

Samtidig som en designer utarbeidet forslag til bokens forside.

Jeg var bestemt på at det skulle være en del fotobobler på forsiden.

Fotoene skulle ha relasjoner til bokens innhold.

Vi samarbeidet godt og etter litt frem og tilbake endte jeg på dette:

Torsdag den, 25.05.2023

Manus til Fortellinger om folk og livet i og med naturen, tok form. Jeg startet med å fortelle om min reise i naturen. Fra min oppvekst i etterkrigstidens Sør-Jylland og videre fra stuedøra og til høgfjellet i mitt nye hjemland Norge.

Ispedd ulike naturtro fortellinger, der jeg etter et langt liv i og med naturen, kunne gi realistiske beskrivelser av dette med og være under huden, på naturen og tett på dens innvånere.

Et kapitel omhandler mitt genetiske opphav. Villreinjegerene som levde på sletten ovenfor Svartehavet og siden fulgte villreinen på dens vandring opp gjennom Europa til Skandinavia.

Samt fortellinger om folk som levde tett på og av det naturen ga.

Etter et godt halvår med skriving 5 til 6 timer hver dag. Hadde jeg et råmanus på 55.000 ord. Samt en masse ubesvarte spørsmål, om den videre vegen med bokutgivelse.

Jeg sendte manus til fire store forlag. Ventet, ventet og ventet. Det ene forlag gjorde seg bry med og svare.

Et høflig svar!

Takk for… AVSLAG.

Det virket på meg, som forlagene, knapt så på manus.

Mitt navn var et ubeskrevet forfatterblad.

Det er kjente navn som teller og selger.

De er så klart de rimeligste og mest gjennomslagbare og markedsføre.

Såpass kan jeg om markedsføring.

Det jeg skrev var kanskje i tillegg noe møl?

Når jeg setter i gang en prosess er jeg vanskelig å stoppe. Litt som mitt ene barnebarn. Hun var 6 år, vi gikk tur, og snakket om livet: du bestefar, man skal aldri gi opp.

Dette var ingen dum leveregel. Jeg takket for den og ga aldri opp, og så etter andre muligheter.

Det er i motbakke det går oppover. Denne kan også brukes i motgang, om en vel og merke ikke sklir den letteste vegen nedover og gir opp.

Jeg famlet i blinde litt hit og dit. Så kom jeg på en gammel bekjent som hadde utgitt bøker og kontaktet ham.

Du kan da forsøke deg som indieforfatter.

Stifte ditt eget bokforlag og utgi boka selv. Søk på nettet, jeg mener å huske det er noe som hetter BoldBooks, de ha konsulenter som kan hjelpe deg gjennom alle prosesser i en bokutgivelse. For å gjøre en lang «tenke og vurdere historie» kort.

Jeg satte i gang og undersøkte.

Lørdag den 20.05.2023

 Redaktøren i Dølen, leste Villmarksliv og så hva jeg hadde skrevet og tok kontakt. Han sa det samme som Dag Kjelsås i Villmarksliv.

“Skriv og fortell på din måte.”

Så ble det en dobbelt midtside i avisen med tittelen «Ut i naturen» en gang i måneden i flere år. For leserne satte pris på det jeg skrev og jeg holdt på mye lenger enn antatt.

Ut i naturen.  Var en blanding av fortellinger om, og beskrivelser av naturens innvånere, årstidene. Være i ett med naturen. Mine  naturopplevelser og naturgleder, oppspritet med en masse av mine egne foto.

Naturen fenger de fleste av oss. Tilbakemeldinger fra leserne inspirerte og jeg holdt som nevnt, på mye lenger enn jeg hadde forestilt meg.

Så en dag tok dette naturrelaterte skriveriene, tok slutt, da jeg følte jeg var tom for stoff.

En skal ikke servere opptygget mat.

Jeg fikk andre ting og tenke på, og livet mitt gikk sin gang.

Plutselig hadde det gått «sin gang» så lenge at jeg ble pensjonist og fikk god tid, ikke minst til og tenke.

En dag 25 år etter jeg sluttet og skrive, lette jeg etter noe i den eksterne harddisken og jeg fant flere artikler om «Ut i naturen.»

Jeg bladde og mimret. Oi så gøy.

Tanken om en bok om livet i og med naturen dukket opp og skrivekløen kom tilbake.

Omskrevet kunne en god del av stoffet fra “Ut i naturen” brukes.

Skulle jeg våge? Det hadde vært spennende og prøve, men jeg kunne ikke en skit om forfatterskapets kunst og irrganger. Men det var da ikke farlig og prøve sån’t helt i det stille for seg selv.

Dermed var jeg fanget  i “nettet” og skrev fortellinger om livet i og med naturen en 5-6 timer hver dag.

Torsdag den, 18.05.2023

I riktig gamle dager. Skrev vi julekort og brev. Jeg skrev også lange brev om mitt liv i Norge til min gamle mor. Det kunne ha vært moro og lest noen av brevene i dag. Eller kanskje…

Siden lærte jeg, at jo kortere en skriver. Jo mindre tomprat og setninger uten sammenheng. Jo mere leservennlig og forståelig blir dette en skriver.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skrev jeg noe på kvelden og leste det på morran. Lurte jeg iblant på hvilken figur som hadde skrevet dette uforståelige babbelet.

Bokormen begynner og skrive for bladet Villmarksliv, om jakt fiske og naturopplevelser, og et forfatterfrø begynte og spire.

Denne skrivingen startet ved en tilfeldighet i 1980 åra.

Jeg vant en teoretisk og praktisk konkurranse og ble kåret til «Årets Villmarking» og ble derved kjent med Dag Kjelsås, redaktøren i Bladet Villmarksliv. Han ville jeg skulle skrive om noen av mine naturopplevelser til bladet, i kombinasjon med egne foto.

Jammen mitt skriftspråk er så som så.

Skriv og fortell på ditt vis, var svaret.

Dette utviklet seg, og det ble mange fortellinger og artikler gjennom en 10 års periode.

Alt fra jakt og fiskeopplevelser, til vare naturskildringer og spennende møter med naturens innvånere

Villmarksliv utlyste en skrivekonkurranse, jeg fikk annenpremie, om fortellingen Espedalskongen. En realistisk og naturtro fortelling om en elgokses liv fra fødsel til død. Beskrivelsen var sterkt inspirert av, og skrevet i samme stil som boka: Den Jyske rævs hændelser (Se uke 5 del 2 lørdag den, 15.04.2023)

Etter mange års studier ute i naturens store uskrevne bibel. Samt en haug med bøker om emnet, var jeg kommet så langt i livet. At jeg var i stand til å beskrive livet til et dyr fra dyrets ståsted på en realistisk, biologisk korrekt og samtidig spennende måte. Slik som mitt store forbilde i guttedagene. Otto Kaaberbøl beskrev livet til den jyske rev.

Var jeg på veg til noe innen skrivekunstens verden?