Iblant er det vanskelig å si, hvorfor ting oppleves som de gjør, og hvorfor enkelte ting brenner seg fastere i sinnet enn andre.
Er det er fordi de oppleves for første gangen, fordi de er spesielle, eller gjør et sterkt inntrykk?
Mitt første møte med Øst-Afrika gjorde et slikt sterkt inntrykk. Som har brent seg fast for livet.
Nairobi, Mathare slummens lukter, simple skur og ufattelige fattigdom i Karen Blixens land og siden alle ville dyr i Masai Mara.
For ikke å snakke om opptøyene som eskalerte etter valgresultatet i julen 2007 etter at Luofolkets presidentkandidat Raila Odinga nok en gang tapte valget til De mer tallrike og velstående Kikuyuer og deres vinner President Mwaki Kikbaki.
Vi var der, da cirka 700 mennesker ble drept i opptøyene mellom de to folkeslagene etter valget. Det var en sterk opplevelse en godt kunne være foruten. Men det var realitetene.
Vi fikk ikke nok, og måtte nedover igjen, denne gangen til Serengeti i Tanzania. Det ble ialt tre turen til Serengeti, Ngorongoro og Tarangire.
Svaret er: gjennom vanlige kanaler. Enten på god gammeldags vis hos din bokhandler.
Eller hos nettbokhandler, og du får den rett hjem i postkassa.
Men dette med boksalg er et eget kapittel.
Det koster å gi ut en bok. De fleste av oss mindre forfattere blir ikke rike, og skal være glade om vi går i null.
Fakta er at kun et fåtall forfattere i Norge kan leve av å skrive. Det er ikke rart når normalkontrakten på forlag kun gir forfattere rundt 15% av salgsinntektene. Flere og flere velger nå å gi ut bøker selv, for å øke inntektene, kontrollen og beholde rettighetene til sitt eget verk.
Vi småforfattere må kjempe. Se for deg en ansjos mot en makrellstørje i ringen. Du kan tenke deg hvem som vinner kampen.
Men hva har ansjos og makrellstørje med boksalg å gjøre?
Dersom vi indieforfattere. (Ansjosene.) Skal kjempe om markedsandeler med våre bøker. Mot de store forlag (Makrellstørjene.) Kan du tenke deg utfallet.
Om ansjosenes bøker er aldri så gode. Hjelper ikke.
Men! Om ansjosene er litt kreative, kan de dog selge sine bøker, på annet vis. Dette koster penge og krefter. For min del er dette ikke så moro som å skrive. Men en kan jo ikke bare ha det moro. Så …
Jeg sutrer ikke. Alt jeg foretar meg med hensyn til utgivelseskostnader, er i full bevissthet og av egen fri vilje.
Jeg bare sier det som det er.
Det krever dessuten litt ekstra og drive boklanseringer i Norge, når en bor på Kypros.
Jeg minner om min egen hjemmeside. Ta gjerne en titt
Menyen er også endret, skiltene i kakedisken forteller at dette er Brownies. Sjokolademousse. Oste- og Nesquickkake, og annet rart kliss, med navn det nesten ikke går an å uttale. For ikke å snakke om de nymotens kaffeslagene som Cappuccino. Cafe latte. Cortado kaffe, Espresso og Americano.
Selv om gammelkara ikke gir samme omsetning som de yngre kundene er Line av den oppfatning at de er en viktig del av kafekulturen. Ettersom de snakker høylytt grunnet generell dårlig hørsel, kunne hun ikke unngå å høre deres ytringer og misnøye, over disse ungkjerringene, som ikke viste respekt og okkuperer stambordet deres. Det var følgelig stas, da hun satte opp et reservert skilt på bordet. Men da hun spurte om de ville ha en avstengt plass, så de kunne sitte i fred for smårollingene, ble det protester. De vil da følge med!
Gammelkara så opp, da hun læreren kom inn. Hun så ut som en kenguru, med ungen hengende i en pose på magen.
«Hei Merete og Signe, er dere også på kafeen, hilste Eva og gikk bort til disken.
«Jeg tar en ostekake og en cappuccino.»
«Så søt han er dette vesle nurket, jeg hørte han kom som en rakett» sa Merete og så på Tormod
«Ja han er født på badet», sa Eva.
«Hvor lenge har du fødselspermisjon?»
«Tre uker igjen, så tar Torbjørn over.»
Gammelkara satt tause og lyttet.
Hjemmekontor, avspasering, caputsjino rakettfødsler på badet.Ska lure påhvordan det er å være gift med slike, tenkte Syver og reiste seg. «Ha det karer. Jeg får komme meg hjem og se hva kjerringa har til middag i dag.»
Selv om gradestokken viser over 35 C. og solen skinner fra en skyfri himmel dagen lang, lir jeg ingen nød. En fin bris inn fra Middelhavet, gir en behagelig gjennomtrekk i døråpningen ut til balkongen. Jeg har ikke bare en fin utsikt fra kontoret, men også kort veg ned i svømmebassenget rett bak hekken, om jeg trenger en pause og litt trim.
Men oppvokst med et lunefullt og stadig skiftende været i Norge, blir til jeg stadighet forundret over det stabile vær her på øya.
For å si det enkelt:
«Det er som noen har satt en osteklokke med sol fra skyfri himmel over øya i 6-7 måneder».
Imens skriver jeg videre:
En nye libygding ble født i rakettfart på badet, svigermor som har tatt imot tusen lamunger var fødselshjelp.
Amalie Sand møter seg selv i døra. men hun skal ta igjen overfor denne tufsen til ektemann.
Kampengrenda er ikke gjenkjennelig etter at unge familier med barn flyttet ditt og skaper røre. Jeg bare nevner:
Hippiene på Håkåseter, som slettes ikke er hippier, men geitebønder og kunstnere. De blir samtaleemner, mest på grunn av klesdrakten og Harry Potter briller.
Hvem er den fåmælte Svensken og hva er det for et kvinnfolk han har funnet? Det harmelige med slike innflyttere er at en ikke kjenner slekta.
Noen foto til coveret er klare. Og tiden går med til stadige små-endringer og nye ideer som stadig dukker opp.
Siden tar redaktøren, språkvaskeren og korrekturleseren over og løfte kvaliteten, med nyttige kommentarer og kritiske merknader. Som gir meg nye runder med etterarbeid.
«Er dette ørkesløse arbeid ikke kjedelig?» spurte en bekjent.
«Jeg vil heller si det er moro og tiden flyr, særlig når jeg får det til å skje noe i bygda.
De unge i smedehuset reiste på fotosafari til Serengeti.
De foretar ikke de store utskeielser, men de har kjøpt hver sin mobiltelefon, en Nokia av det enkle slaget, i tilfelle noe skulle hende. De er tross alt ikke ungdommer lenger.
En av de små gleder i livet, var dager som den julidagen under høyonna, da Klara kom ut i åkeren med kald vassgrøt og surmjølk. De satt i skyggen av hesjen og åt.
«Dette er skikkelig onnekost og kjenn på høylukta. Nå har vi det godt», sa Arne og så ut over dalen, mens han viftet bort noen innpåslitne fluer fra grøttallerkenen.
Ann-Magritt blir preget for livet da hun gir husly til en reinsjeger som gikk seg vill i skodda.
Frederik Steinåa ble psykisk syk, men fikk hjelp. Hjelpen finner en nedstøvet kiste på soverommet etter moren hans. Hva holdt hun skjult?
Han ber et menneske han stoler på om hjelp nemlig Line Ildgruben og hun finner flere overraskelser …
Familien Sand reiser på sydentur. En tur som ender med forviklinger.
Bok nr. 2 LIVET I LIBYGD går sin gang, utkommer i oktober i år. Gled dere til gjensynet med fargekladdene og alle andre libygdinger.
Alle mine bøker ligger i bokbasen på www.boknett.no
De er å få kjøpt på nettbokhandel og i bokhandler.
Jeg unngikk forfatter marerittet «Ferdig bok vakuumet.” Da jeg fortsetter med manuskast til den tredje og siste boken om LIVET I LIBYGD. For jeg kan ikke stoppe, hverken overfor libygdingene, leserne eller for min egen del.
Oluf Vendalen den pensjonerte ungkaren og meierist som på folkemunne blir kalt Oluf ost. Er en pedant som ikke skjønte hvorfor folk går med de to øverste skjørteknappene i halsen åpne, når det er knapper helt opp.
En skal være litt vågal iblant, tenkte Oluf og dristet seg til en ferietur til Mora. Der traff han Britta.
Han ble litt konfus da hun ga ham en klem. Sist han fikk en klem av ei dame, var av Laura Dypdalen i 1961.
Britta eier en leilighet i Malaga og er der nede et par turer hver vinter. Kunne han tenke seg og bli med nedover en månedstid fra først i november og holde henne ved selskap?
Reise med fly for første gang og helt ned til Spania. Skal han våge?
Fotograf ukjent
Vesle-Thor blir aldri voksen, han driter seg ut til stadighet, for å bruke hans eget språk og må stå til ansvar for sine handlinger. Fy faen for et samfunn.
Han prøvde også å krangle med Drosje-Karin. Men hun bad ham roe seg, og lempet ham av utenfor innkjørselen. Han ravet mot døren til huset. Innkjørselen reiste seg opp i fjeset hans, med et klask.
Jævla innkjørsel. Han reiste seg opp på kne og gryntet.
«Unna her. Jeg skal spy.»
Urrkk. Fy faen for ei stråle. Han ravet videre mot inngangsdøren. Men gårdsplassen kom inn fra siden, og veltet ham over ende igjen.
Urrkk. En ny spystråle.
«Fy faen, kykeliky», ropte han og krabbet opp trappen. Den gynget noe inn i helvete. Omsider fikk han opp døra. Støttet seg til veggen, ravet bort til rommet sitt og gikk inn. Golvet var borte. Han svevde…
Den pene og sympatiske Elbjørg Mikkelsmyr er til manges forundring fortsatt singel. Det er ikke utseendet eller tilbudene det står på, men hun har åpenbart ikke funnet den rette ennå. Er hun for kravstor, tenker faren Dag iblant om veslejenta og øyesteinen sin.
Hun leier leiligheten i kjelleretasjen hos foreldrene, men ønsker sitt eget, gjerne et eldre hus, drømmen er: den rødmalte stuen i skogen. Dag forstår ikke hvorfor, når hun nevner dette, for leiligheten i kjelleretasjen er moderne, og husleien lav, og så er det trivelig å ha veslejenta boende i huset.
Ved en tilfeldighet hørte Elbjørg en dag at Reiphaugen i Reipe-skogen lå ute for salg, og hun fant annonsen.
Minibruk på 4 dekar, med en liten oppdyrket løkke.
Bolighus i halvannen etasje på 90 m2 boflate, og
et uthus på 50m2.
Byggeår 1938.
Egen brønn og kloakkanlegg.
Bygningene betraktes som et restaureringsobjekt.
Takst: kr 590 000.
*
Bomben smalt en lørdag da Fride og Dag svingte inn på Reiphaugen. De steg ut av bilen og så Elbjørg og en annen ung dame holdt på i hagen og plantet busker og stauder i et nyanlagt bedd. Elbjørg reiste seg, kom dem i møte og ga dem en klem.
Flatenkara sliter med damer.
Faen ta kvinnfolk i dag, de er så kravstore. Ei nektet å gå på do, før han vasket bort pisseskvettene på golvet og gjorde doskålen ren for litt brunt.
Han gidder heller ikke skifte sengeklær, bare fordi det kommer ei på overnatting. Nei, dette damestyret er rett og slett et faens bry. I tillegg skyr han dem med unger. Jeg kutter hjemmemarkedet og tar heller en tur til Syden iblant, tenkte han.
*
Vesle-Thor bor fortsatt hjemme. Han har endelig fått tilbake sertifikatet etter inndragelsen for fyllekjøring, og de ekstra tre månedene han fikk i tillegg for burningen.
Han sleit med den dustete teori-driten, og strøk to ganger. Tredje gangen gikk det akkurat, ved hjelp av noen jukselapper.
Da det koster å betale barnebidrag til Nina Fefors unge, solgte han audien til en kompis, og kjøpte en ni år
gammel Nissan pickup Navarra av en kar i Ålesund. Ok, litt rusten, men billig. For han kjøper neigu ikke bil av Malmkapitalistene.
Fritida går med til å se filmer og TV-serier, med en bolle potetgull og et batteri øl på bordet. Eller sjekke damer.
Men de overlegne meggene i bygda kan en bare glemme. De ser ikke i hans retning engang. På en heisatur til Gjøvik traff han den berte…
Malene Minnesund fra Eidsvoll leier fortsatt hybelen i taketasjen, men er mye bortreist på forretningsreiser. Hun betaler husleien på forskudd for et halvår om gangen og er ikke til mye bry.
Søstrene er glade for denne inntekten, som kommer godt med etter at butikken ble nedlagt og de ellers kun har pensjonen å leve av.
*
Det banket på døren, og Rakel som er eldst åpnet. En dame og en herre sto utenfor, de presenterte seg, sa de var fra politiet og viste henne sine id-skilt.
«Kan vi komme inn og ta en prat?»
«Fra politiet sa de. Ja, jo, jo visst ja, kom inn», sa Rakel forvirret. Hun viste dem inn i stuen og bad dem sette seg.
Den kvinnelige betjenten førte ordet og spurte hvem som leide hybelen i annenetasjen?
«Vi leier ut til frøken Malene Minnesund, som for tiden er på forretningsreise.»
Politifolka vekslet kjappe blikk.
«Kan vi se leieavtalen?»
Rakel bad Sara hente den sirlig håndskrevne avtalen.
«Når er leieboeren ventet hjem?»
Det visste søstrene ikke.
«Har hun ofte besøk?»
Rakel fortalte at frøken Minnesund kun fikk ha besøk av brødrene sine. Noen høflige velkledde herrer.
Politifolka vekslet igjen kjappe blikk.
Søstrene fikk streng beskjed om ikke å nevne politiets besøk og Rakel fikk et telefonnummer hun skulle ringe, når frøken Minnesund var tilbake. Hva kunne dette være? De fikk ikke vite noe, selv om de spurte pent.
De holdt hva de lovet politiet, for det skal man jo. Så Rakel ringte, da frøken Minnesund var tilbake.
