Libygd er en bygd der alle kjenner alle, og noen gardiner rører så seg. Her finnes det flere fargerike personer, konservative ungkarer, tøffe jenter, driftige og reale folk, dritsekker og sladrekjerringer. Ulykker, konservatisme, fremsynthet, smålighet, reinjakt, kjærlighet og lun bygdehumor. Samt den store bygde- bøygen, Før i tiden og nye tider. For de nye tider er ikke bare-bare. For ikke å snakke om ny-skolen og dens beliggenhet. Og så disse innflyttere.
En skal tenke seg om, samtidig som en skriver virkelighetstro, skal en unngå og skrive noe som kan såre andre.
Min indre stemme har ofte reddet meg fra denne blemmen.
Redaktøren sa følgende om manus:
Dette du skriver er ingen roman dette er stubber i Prøysen og Aukrust stil. Du bør utvikle personlighetene. Skriv kortfattet, ikke skriv for deg selv, men for leseren. Husk, hvem liker å spise opptyggete mat. Ja det var noe der!
Det er viktig og holde fast ved sin egen stil. Dette er ens fingeravtrykk. Jo mer en skriver, jo mer en blir korrigert, jo lettere glir det. Men det går an å reflektere over og lære av hva andre skriver, uten å plagiere.
Jeg som skriver om naturopplevelser og bygdeliv. Holder fast ved det enkle, folkelige som passer til fortellingene.
Men jeg lar de ulike personligheter snakke med sin stemme. Som spenner fra barns tankegang og barnslige spørsmål. Til det brautende og storkjeftete karer, hvis ordforråd er fullt av bannskap. Og selvfølgeligsladrekjerringenes: har du hørt…
Jeg fikk et spørsmål, fra ei dame. Kan du forklare meg hvordan du diktet opp personene i Libygd?
Hva med en roman om livet i en fiktiv landsby i Midt-Gudbrandsdalen?
Skrive om folk og livet på bygda, Jeg ser for meg ulike rollefigurene, som gammelkarer, ungkarer, sladrekjerringer, politikere, driftige folk, tøffe damer og innflyttere. Spenningen mellom gamle og nye tider.
Ja det er nok og ta av. og spiren til en roman vokser.
Med et langt liv på landsbygda renner det iblant over, med rollefigurer og episoder. Da er det om og få dem nedskrevet før de gjemmer seg bort eller fordamper.
Jeg har derfor en notisblokk liggende ved senga, om noe dukket opp rett før jeg sovnet, eller når underbevisstheten vekker meg om natten.
Hjernen funker best om morgenen.
Som du sikkert selv har erfart. Skriv aldri noe viktig på seine kvelder. Det blir som reglen noe møl.
Derfor starter jeg som nevnt ved soloppgang Da er hjernen uthvilt og skjerpet.
Jeg vil påstå at jeg har «verdens fineste” utsikt fra kontoret og sitter i døråpningen og kjenner brisen fra Middelhavet.
Etter 4-6 timer er det bare å gi seg.
Når hjernen trenger en pause og kroppen en avkjøling i varmen, går jeg går ned i svømmebassenget og har vanngym. Når jeg står der og trimmer dukker det ofte opp nye ting og så blir det noen nye notat på blokken.
Enkelte dager. Gudene veit hvorfor. Er det ikke verd å prøve. Hjernen og dens idebank har motorstopp, det er tomt «der oppe.» Da går jeg en tur om det ikke er for varmt. Eller jeg går ned og snorkler, og ser på akvariefisk i det krystallklare vannet i Larnaca Bay.
Selv om jeg sitter på Kypros, og skriver, er jeg i en innlevelses-boble i Libygd. Vel og merke om jeg får sitte uforstyrret.
Sted, spiller ingen rolle i dag. Bare en er koblet opp mot internett. Jeg jobber tett opp mot konsulentene i BoldBooks, Bokbasen og Forlagssentralen.
Vi lever i en tid med så mange fantastiske muligheter, hvem tenker da på at en nærmer seg 80 tallet på bursdagskalenderen.
Barnebarnet Sofie på 10 år var på sommerferie og ville være med meg på kadaver-undersøkelser. Vi prøvde å forklare hva dette dreide seg om, men hun så ikke noe problem med døde dyr. Hun brukte sitt sedvanlige uttrykk som motargument: «Ja, og hva så?» Hun var viljesterk og tok ikke et nei for et nei, og argumenterte smart: «Dessuten skal jeg bli veterinær når jeg blir stor, og da er det viktig å kunne noe om dyr.» Det var ikke annet råd enn å ta en telefon til mora, som kjente den unge damen og ga grønt lys.
Lammet vi undersøkte var ferskt, så hun slapp å oppleve sterk og ubehagelig kadaverlukt. Jeg flådde, noterte på skjema og fotodokumenterte. Lammet var ikke drept av rovdyr. I undervisnings øyemed, klippet jeg opp ribbeina langs ryggraden, så alle innvortes bestanddeler lå blottlagt i sin naturlige tilstand, mens den unge damen hadde «nesen ned i». Hun spurte, jeg forklarte:
«Jaha, er det slik lunger ser ut.»
«Ser våre også slik ut?
«Er dette hjertet?»
«Nyrer, dem har jeg hørt om, de lager tiss?»
«Dette er blæren.»
«Mhmm, som alt tisset er inne i.»
«Ja, akkurat.»
«Dette røret som går inn i lungene, er luftrøret.»
«Det andre som går gjennom mellomgolvet og inn i magesekken, er spiserøret.» «Jaha, der all maten vi spiser går gjennom, ned i magen og videre ut som bæsj.» Hva er dette? Å, mellomgolvet, det sa du jo.»
«Og bak mellomgolvet ser du leveren.»
«Mhmm, den vi lager leverpostei av.»
«Og dette på venstre side av magesekken er milten.»
«Har vi også milt? Hva bruker vi den til?»
«Du Sofie, jeg er ikke spesialist på anatomi eller noen doktor. Men milten er med på å rense blodet.»
«Neste gang du skal ut og undersøke sau, vil jeg bli med, for dette var spennende!»
Neste gang, ble noen dager senere. Gjeteren i et sankelag ringte, han sto ved et dødt lam inne på fjellet…
Der forlater vi min første bok og søker nye utfordringer.
Ho ble født en maidag på en barrabbe ovenfor Raudhamranbua på Hornsjøhøe i Dovre. Mora sleikte kalven rein og åt etterbyrden. Den fine kalvepelsen tørket raskt i vårværet. Ho reiste seg, tok noen ustøe skritt, fant juret og sugde feit, varm mjølk. Mora var årvåken overfor farer. Ei uoppmerksom ungsimle mistet kalven til ørneparet som hadde gode dager i fjellet.
Jon fjelloppsyn, lå på trygg avstand og fulgte den vesle simlehopen i teleskopkikkert. Kalvingen hadde gått bra og var snart over. Han trakk seg usett tilbake, for simler med nyfødte kalver tålte lite forstyrrelser.
Det lunefulle vårværet skiftet fort fra sol og bris til stri vind og våte snøelinger. Men kalven tålte været og la på seg av den feite, næringsrike mjølka. Snøen smelta, og heilo, boltit, gjøk og andre trekkfugler holdt konsert om kapp med rypa i lyse netter. Nede i Djupdalen og ut i Haverdalen strekte næringsrike spirer seg mot lyset. Simlene beitet, kvilte og la på seg etter vinterens magre kost. Kalvene apte etter mødrene og lærte hvilke planter som smakte best. De lekte og sprang rundt, overvåket av vaktsomme mødre. Dyra trakk over Sletthøe til Kvannslådalen. Der beitet mange ulldyr til bråkete klang-klang-lyder. Ulldyra uroet ikke grådyra. Det var annerledes med tobein som gikk enslige eller i flokk etter reksler. Tobeina skapte frykt, og grådyra trakk unna.
Den vesle flokken med simler og kalver holdt seg for meste rundt Dørålflye og Sletthøe, og dyra trakk opp Langfonnskridu og ørtet for å unngå insektplagen på varme dager. Dette var fredelige områder, med ferskt beite i kanten på snøleier og langs kjølige vass-sig.
Ut på ettersommeren trakk flokken mot nordaværet over Gravhøe, ned Gravhøtangen og krysset Grimsdalsvegen. En tid oppholdt de seg lang nord i fjella rundt Storehøe, Halvfarhøe og Gråhøe. Det var tidvis mye grådyr i området. En morgen var det grønnkledde tobein og tobeinlukt overalt. Det smalt, og dyr stupte. Dyra ble uroa og trakk unna, men snart var tobeina der igjen, med nye smell, og nye dyr stupte. Svartfuglene hadde festmåltid på restene.
Siden den vesle kalven på 2,7 kg. ble født i mai, har hun lagt på seg av feit morsmjølk og det næringsrike karrige fjellbeite og er blitt en stor kalv på 50 kilo nå sist i august og hun er klar til og møte vinteren.
Det var en stille, fin junidag. Solen varmet, og han kjente lukten av skog, varm kvae og unge granskudd og stoppet flere ganger opp den bratte skoglia og nøt synet av sommerfrodig skog og utsikten nedover dalen. Midtlies tok han en pause i skyggen av en enslig storgran med frodig bar og vide, grove greiner nesten ned til bakken. Han hadde vært her flere ganger før. Utsikten var fin. Her kunne han skue utover bygda og dalen sørover og la seg på ryggen og filosoferte over livet.
«Hei, du der! Du ligger på noen av spedbarna mine», sa storgrana. «Nå ja, dere tobeinte har vel ikke bedre vett. Ser du stubben der borte, den er etter en av de yngre brødrene mine, han ble bare 93 år. Nå er han bordkledning på en enebolig. Greit at vi kommer til nytte for dere. Men vi er også til nytte om vi dør der vi står. I mange år før vi faller over ende, er vi reirplass for hulebyggere og boplass for både sopp og insekter. Når vi engang ligger der, nyter mange skapninger, godt av restene.»
«Sjøl er jeg 137 år og ved god helse, frisk i baret, stammen og røttene. Litt grått lavskjegg på greinene, men det hører alderen til. Så jeg står nok rotfast en god stund til, for skogsmaskinene kommer ikke opp hit. Jeg unngikk motorsaga da broren min ble felt. Han som drev plukkhogst til husbyggingen sa at denne grana har for grove greiner nedover stammen til å være godt sagtømmer, lot meg stå og kjørte ut stammen etter broren min med hest. Så her står jeg, slik jeg har gjort i alle år. Fin utsikt har jeg også, skuer ut over dalen hvor dere tobeinte forflytter dere i biler og tog, eller med fly som suser over himmelen. Baret mitt samler opp karbonet etter dere, bare så du veit det.»
Det var som om storgrana sukket.
«Ringdueparet har forresten lager reir godt skjult i baret og får frem flere unger hvert år. Du skulle visst hvor mye småfugl som har lunt nattelæger under mine snøtunge greiner i sprengkalde vinternetter. Jerpefamilien som holder til i gråorkrattet ved bekken har også nattelæger hos meg. Trivelige, disse gråspraglete skogshønsene.»
«Lenger nede i lia herjet hogstmaskinen fælt for noen år tilbake og felte både gammel og ung. Vårvatnet gravde de stygge kjøresporene om til bekkefar. Sporene er der fortsatt, selv om ungtrærne begynner å dekke såra. Dere kom og plantet mange unge graner, som påstår at de vokste opp som sild i en tønne på en barnehage på Biri. Livlig fantasi har de ungdommene, men de vokser bra.»
«Jeg har forresten prøvd å snakke til deg før. Det var den gangen du sto på post under harejakt. Du trodde du hørte vinden suse i trærne, men da tok du feil og hørte ikke godt nok etter. Jeg morer meg fortsatt over haren som lurte deg. Ser du forresten den grønne grasflekken der borte? Det var der hønsehauken tok ei jerpe i fjor. Restene ble næring for graset. En hare fikk seg et godt måltid der for ei tid siden, så her går ingenting til spille.»
«Når dere tobeinte ser på skog, er dere pussige i så måte. Sagtømmer, slip og ved ser dere, men krokete gamlefurugubber eller sjarmerende, skjeve graner har de fleste av dere ikke blikk for.
Du skulle bare visst hvor mye liv det er i jorda. Liv som kommer alle oss rotfaste vekster til nytte. Alt fra bakterier til sopp. Nå ja, ikke all sopp. Rødråte snakker vi helst ikke om. De stakkars granene som står på skrinn grunn, får lett gnagsår når røttene gnisser mot berggrunn i sterk vind og rødråten fester seg i såra og eter trærne sakte opp innvendig. Men rødråten var et sidesprang. Tilbake til det sunne og velsmakende livet i jorda. Alt dødt og råttent, fra planter, fugler og dyr, fra muselort til elglort blir omdannet til næring for oss som må suge maten ut av jorda. Se på gråorene som vokser der borte ved bekken, de har inngått en avtale med en bakterie som får lov til feste seg og vokse på røttene deres. Som takk produserer bakterien livgivende nitrogen til gråoren. Siden kommer noe av næringen vi vokser av til nytte for fugler, dyr, insekter, sopp, andre planter og hva veit ikke jeg. Tenk bare på alle frøene vi produserer om og om igjen.
Derfor skrev jeg kapitelet Ei jente med tæl, som en hyllest til dere jenter.
Ei jente med tæl.
Cornelia, datteren til Margrethe og Jens Fjelldalsli vokste opp som enebarn på Fjelldalsli, den innerste gården i sidedalen vest for hoveddalen. Med sine 240 dekar dyrket mark og 30 000 mål produktiv furuskog var dette en god gård med rike ressurser.
Cornelia var ikke et vanlig navn i dalen. Så var det heller ikke ei vanlig jente som bar navnet. Hun lå aldri på latsida og var aktiv og sterk, både fysisk og mentalt. Hun brukte naturen som lekeplass og ferdedes ute i all slags vær til alle årstider, og var lommekjent i skogen og fjella rundt garden alt som jentunge…
***
Jeg må ha en tenkepause og samle krefter i naturen, tenkte hun, kjøpte et telt og slo seg til på en slette inne i skogen, fisket og gikk lange turer. Det var i dalen hun ville bo og leve, men hvordan? Hva kunne hun få til med ingenting? Hun måtte skaffe, arbeid og inntekt…
***
Hun måtte skaffe ved og fikk henvist en teig i Statskog, der hun hogg mange favner bjørkeved. Insektene var plagsomme. Fjellsokken var verst, den beit så blodet rant, og hun så ikke ut i ansiktet av stikk. Hun badet og vasket seg i kulpen nede i elva sene kvelder. Skulle en fisker se henne, fikk han vel sjokk når det sto ei naken hulder ute i elva i det trolske halvmørket…
***
I mars var det mildt med bløtsnø om dagen og hard skare om natten. Da hun kjørte hjemover fra jobb etter siste skift mandag kveld, gikk det galt. Normalt sto hun på ene kneet, der det var ujevnt, dette ga bedre balanse og en var raskere til å reagere. Her i løypa satt hun på setet og var for sein. En skiløper var gått på baken i bløtsnøen i helga og laget en skikkelig dump. Den ene skien skar ned i den steinharde dumpen, og skuteren veltet…
En varm julidag ringte en gardbruker og varslet om en liten elgkalv på et inngjerdet jorde. Mora og den andre kalven var rett som det var fremme i skogkanten og lokket, men kalven kom ikke over gjerdet. Gardbrukeren følte seg ikke trygg på om elgkua ville gå til angrep om han nærmet seg kalven
Jeg ankom og fikk påvist hvor kalven sist var sett, og gikk opp langs gjerdet der kalven skulle ligge. Den lå og trykket i graset. Uten å stirre på den, gikk jeg sakte som jeg ville gå forbi, grep den i det ene øret og et bakbein og løftet den opp i fanget.
Jeg kjente varmt nedover mage og lår, da jeg bar den over gjerdet, slapp den og kalven sprang i retningen der mora sist var sett. Jeg var plaskvåt nedover buksene! Kalven hadde pisset på meg av skrekk. Men pytt, det er ikke hverdagskost å bli nedpisset av en elg. (Fotoet er fra Pixabay)
Den fredløse
I tidlig alder var Marga vant med hardt arbeid, på den karrige plassen, der alle fire unger måtte hjelpe til. Som fjortenåring ble hun sendt til storgården Hovin som tjenestejente. Lange arbeidsdager, mat, husly, et par sko og ett stykke vadmel i året, var lagnaden for ungtauser.
Storbonden nøydes ikke med husfruen. Hensynsløst tok han for seg blant tausene. Ingen fattig torde nekte eller fortelle. Hans makt var stor om de falt i unåde.
Marga levde i stadig angst for ham. En natt slapp hun ikke unna …
Glimt 9 fra boken Fortellinger om folk og livet i og med naturen.
Demoner
Demoner med tilhold under senger og i skap på soverom er heller ingen spøk.
Som guttunge var jeg godt over middels mørkeredd og slet med et par leie demoner i nærmiljøet. På høyloftet over fjøset bodde en demon, en skikkelig ondskapsfull en, med motbydelige øyne og et siklende flir. Dette beistet opererte bare om nettene. Han prøvde å sage av meg beina, rett under knea, med en baufil. Kom jeg inn i fjøset en mørk natt, kjente jeg det hvis demonen var aktiv, for jeg ble tung i kroppen og klarte ikke å løfte armene for å slå på lysbryteren, og våknet svett, gråt, og måtte trøstes av mor.
I mørke høstkvelder når jeg syklet hjem fra kino i nabolandsbyen, måtte jeg krysse en øde strekning. Da kom han svevende, den andre demonen. Han satte seg på bagasjebæreren og stakk sine lange, spisse, uflidde negler inn i ribbeina mine. Det var bare én ting å gjøre om jeg ville unngå ham: sykle så fort at jeg kjente blodsmak i munnen, for da rakk ikke demonen å lande på bagasjebæreren. Faren var over når jeg var fremme ved gatelyset i landsbyen vår, for demoner liker ikke lys. Var jeg i følge med andre, var det ingen fare, for demoner plager helst folk som er alene.
I 10-11-årsalderen bestemte jeg meg for å nedkjempe svineriet. Jeg oppsøkte mørket og utfordret demonen på høyloftet over fjøset mens jeg plystret og sang. Godt nok med en høygaffel parat i starten, men snart uten våpen. Demonen med baufilen skjønte at slaget var tapt, gikk i seg selv og ble borte for godt.
Jeg syklet sakte frem og tilbake i mørket over den øde strekningen til nabolandsbyen, plystret og sang, for å utfordre denne demonen. Og som på høyloftet, var det også slutt på plagene der.
Naturstemninger, og elg med snø på ryggen.
Naturens stemninger må oppleves i øyeblikket. Vi kan ikke holde dem fast, de oppstår og forsvinner.
En tur i skogen i førjulsvinterens dunkle lys og stille snøvær skaper en spesiell stemning. Det er ingen spor foran deg, og bak deg snør spora igjen. Dalende snøfnugg kiler på nesen og demper alle lyder, og sammen med det dunkle lyset skapes en behagelig, søvnig stemning.
Elgen beiter selje med snø på ryggen i bekkefaret og
ser deg ikke der du står og titter på den med snø på lua og skuldrene. Dere er begge i ett med naturen.
I stille, sommervarmt regn blir lyder og lukter annerledes enn i solskinn. Lyden av regndråper som slipper taket i løvet og faller ned i en liten dam med et plopp. Selv en menneskenese sanser lukten av grøde og friskt, nyvasket bjørkeløv. Og lyset blir mer kontrastfylt og fargene renere.
Sangfuglene kjører på med sine nattlige konserter, og enkeltbekkasinen lager vibrerende lyder med de ytterste stjertfjærene oppe under himmelen, og en hører rugda pistrer når den flyr sine kvelds-runder.
Krikkandmora svømmer i lonen med sine små, det er godt å leve.
Høsten har mange stemninger, dagene blir kortere, temperaturen synker, nedbøren kom som snø på de høyeste toppene.
Hjorten brøler i liene og paringen sikrer neste års avkom.
De mørke vinterkveldene var den beste tiden for fortellinger om det overnaturlige. Ingen halogen vegglamper på hushjørner lyste opp tun, fjøs, låver eller stabbur og holdt uvesenet unna. Alt lå mørklagt, og det var fritt frem for lysskye vesener. Kun oljelampen lyste svakt for den som hadde et nødvendig ærend ute. Og det var mange beretninger om skygger som beveget seg ytterst i lysskjæret. Innendørs ga det dunkle skinnet fra talglys og grua og de mørke krokene den rette stemningen.
Historiene ble fortalt i ulike versjoner, og innholdet forandret seg etter hvor dyktig fortelleren var til å fargelegge. Det finnes utallige varianter av samme historien om mystiske og uforklarlige hendelser i tidligere tider.
Budeier var utsatte.
De underjordiske skapte tidvis trøbbel for budeiene og andre om de ikke tok de rette hensyn og forebyggende tiltak. Og det ble brukt mange ulike botemiddel. Røyk fra brente einerkvister var bra og ga i tillegg godlukt. Ild, stål og krutt har også vært brukt på ulike måter. Det var for eksempel viktig å varsle før en slo varmt vatn ut på dørhella eller bakken.
Budeiene møtte ofte på huldra og haugfolk i sene kveldstimer når de våget seg ut på leiting etter bortkomne krøtter. Noen budeier så også nøkken, som levde i botnløse trolltjern, helst når skodda drev over tjernet og storlomen skrek. Men nøkken er en fin opplevelse for den fiskeren som liker sommernattens stemning ved skogstjernet, når skodda ligger der og fisken glimrer med sitt fravær. Nøkken er nemlig ikke farlig, bare vi ikke trør for langt ut på kanten av gyngende flytetorv.
Julestria.
I de tider da Åsgårdsreia ennå herjet julenatta, måtte det settes inn sterke forebyggende tiltak for å unngå ulykker. Korset hadde en sterk kraft i så måte.
Det var viktig å ikke sluntre unna eller være på etterskudd med juleforberedelsene og være ferdig i god tid før høgtida, skulle folk unngå Åsgårdsreia.
Julestrias tidspress lå over folk før, som nå, men på litt ulike måter, i forhold til fortidens Åsgårdsreia og vår tids innkjøp i siste liten på storsentrene.
Fjøsnisser og låvenisser gjorde bøndene mangt et pek og gjør dette fortsatt, i hvert fall i eldre fjøs. Som før i tiden, kan det være best å sette ut grøt til nissen på julekvelden som et godt forebyggende tiltak eller botemiddel.
Huldra
Huldra tuller folk heller ikke med, om de vil ha sitt gode skinn i behold. Dette veit alle vi som har vandret i skog og mark med sansene åpne og fantasien på høy-gir.
Nåtidens moderne hyttefolk, med fjernstyrt oppvarming, bredbånd og dyre el-biler med automatgir, skulle bare visst hva som foregår rundt hytteveggene i sene nattetimer. Men de er for opptatt med sitt og har i mange tilfeller mistet sansene som fornemmer.
Troll
Gode gamle troll, med vorter og småkratt på nesen – de som bor i fjell inne i gammel, lavbevokst granskog og spiser grøt og folk – skal jeg ikke skrive om. Dem er det mange andre som har skrevet om før.
I moderne tid har det derimot dukket opp mutasjoner som går under navnet «nettroll». De er mer lik vanlige folk i utseende, og uten småkratt på nesen, men dette er bare kamuflasje og lureri. Nettroll formerer seg annerledes og tenker annerledes enn folk. De lytter kun til egne meninger, er glupske og angriper det de ikke liker med stor og hensynsløs appetitt.
