Lørdag den, 15.07.2023
*
«Hei, du der! Du ligger på noen av spedbarna mine», sa storgrana. «Nå ja, dere tobeinte har vel ikke bedre vett. Ser du stubben der borte, den er etter en av de yngre brødrene mine, han ble bare 93 år. Nå er han bordkledning på en enebolig. Greit at vi kommer til nytte for dere. Men vi er også til nytte om vi dør der vi står. I mange år før vi faller over ende, er vi reirplass for hulebyggere og boplass for både sopp og insekter. Når vi engang ligger der, nyter mange skapninger, godt av restene.»
«Sjøl er jeg 137 år og ved god helse, frisk i baret, stammen og røttene. Litt grått lavskjegg på greinene, men det hører alderen til. Så jeg står nok rotfast en god stund til, for skogsmaskinene kommer ikke opp hit. Jeg unngikk motorsaga da broren min ble felt. Han som drev plukkhogst til husbyggingen sa at denne grana har for grove greiner nedover stammen til å være godt sagtømmer, lot meg stå og kjørte ut stammen etter broren min med hest. Så her står jeg, slik jeg har gjort i alle år. Fin utsikt har jeg også, skuer ut over dalen hvor dere tobeinte forflytter dere i biler og tog, eller med fly som suser over himmelen. Baret mitt samler opp karbonet etter dere, bare så du veit det.»
Det var som om storgrana sukket.
«Ringdueparet har forresten lager reir godt skjult i baret og får frem flere unger hvert år. Du skulle visst hvor mye småfugl som har lunt nattelæger under mine snøtunge greiner i sprengkalde vinternetter. Jerpefamilien som holder til i gråorkrattet ved bekken har også nattelæger hos meg. Trivelige, disse gråspraglete skogshønsene.»
«Lenger nede i lia herjet hogstmaskinen fælt for noen år tilbake og felte både gammel og ung. Vårvatnet gravde de stygge kjøresporene om til bekkefar. Sporene er der fortsatt, selv om ungtrærne begynner å dekke såra. Dere kom og plantet mange unge graner, som påstår at de vokste opp som sild i en tønne på en barnehage på Biri. Livlig fantasi har de ungdommene, men de vokser bra.»
«Jeg har forresten prøvd å snakke til deg før. Det var den gangen du sto på post under harejakt. Du trodde du hørte vinden suse i trærne, men da tok du feil og hørte ikke godt nok etter. Jeg morer meg fortsatt over haren som lurte deg. Ser du forresten den grønne grasflekken der borte? Det var der hønsehauken tok ei jerpe i fjor. Restene ble næring for graset. En hare fikk seg et godt måltid der for ei tid siden, så her går ingenting til spille.»
«Når dere tobeinte ser på skog, er dere pussige i så måte. Sagtømmer, slip og ved ser dere, men krokete gamlefurugubber eller sjarmerende, skjeve graner har de fleste av dere ikke blikk for.
Du skulle bare visst hvor mye liv det er i jorda. Liv som kommer alle oss rotfaste vekster til nytte. Alt fra bakterier til sopp. Nå ja, ikke all sopp. Rødråte snakker vi helst ikke om. De stakkars granene som står på skrinn grunn, får lett gnagsår når røttene gnisser mot berggrunn i sterk vind og rødråten fester seg i såra og eter trærne sakte opp innvendig. Men rødråten var et sidesprang. Tilbake til det sunne og velsmakende livet i jorda. Alt dødt og råttent, fra planter, fugler og dyr, fra muselort til elglort blir omdannet til næring for oss som må suge maten ut av jorda. Se på gråorene som vokser der borte ved bekken, de har inngått en avtale med en bakterie som får lov til feste seg og vokse på røttene deres. Som takk produserer bakterien livgivende nitrogen til gråoren. Siden kommer noe av næringen vi vokser av til nytte for fugler, dyr, insekter, sopp, andre planter og hva veit ikke jeg. Tenk bare på alle frøene vi produserer om og om igjen.
