Lørdag den, 27.05.2023

 

BoldBooks hjalp indieforfattere gjennom alle prosessene. Alt virket seriøst og jeg tok kontakt.

Vi Skype de første samtaler. Jeg fikk råd og veiledning om de ulike prosessene.

Manus skulle i første omgang Sendes til redaktørgjennomgang.

 

Coveret (eller omslaget om du vil), skulle utarbeides.

Jeg fant en del egnete foto og kontaktet designeren.

 

ISBN nummer skulle registreres.

Mitt bokforlag skulle registreres i Brønnøysundregisteret.

 

 

 

 

 

 

Ok jeg satte i gang. Det gjorde også en ny epoke i livet mitt.

 Hm. Men hvor gammel var du da? Vil sikkert noen observante lesere spørre.

Ikke for gammel, alder er jo bare noen tall, men for å svare på spørsmålet var jeg 78 år og oldefar. Jeg synes faktisk det er litt tøft at jeg ennå ikke er gått ut på dato og det virker inspirerende og ungdommelig på meg at jeg ikke lar meg stoppe ved tanken på denne håndbremsen.

Kanskje dette med, at det aldri er for seint, kan smitte over på andre seniorer i ulike andre sammenheng. I så fall vil det glede meg og få høre dette.

 Derfor lot jeg antakeligvis Peder Krøklvolden finne kjæreste og gifte seg da han var 88 år, i den andre boken i trilogien om LIVET I LIBYGD. Men dette er langt frem i tiden og jeg skal komme tilbake til Peder.

 

Da jeg etter mye finpussing følte manus var ferdig til eksamen, og sendte det til redaktøren, med bankende hjerte.

I ventetiden registrerte jeg mitt forlag og registrerte boken ISBN nr.

 

Samtidig som en designer utarbeidet forslag til bokens forside.

Jeg var bestemt på at det skulle være en del fotobobler på forsiden.

Fotoene skulle ha relasjoner til bokens innhold.

Vi samarbeidet godt og etter litt frem og tilbake endte jeg på dette:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Torsdag den, 25.05.2023

Manus til Fortellinger om folk og livet i og med naturen, tok form. Jeg startet med å fortelle om min reise i naturen. Fra min oppvekst i etterkrigstidens Sør-Jylland og videre fra stuedøra og til høgfjellet i mitt nye hjemland Norge.

Ispedd ulike naturtro fortellinger, der jeg etter et langt liv i og med naturen, kunne gi realistiske beskrivelser av dette med og være under huden, på naturen og tett på dens innvånere.

Et kapitel omhandler mitt genetiske opphav. Villreinjegerene som levde på sletten ovenfor Svartehavet og siden fulgte villreinen på dens vandring opp gjennom Europa til Skandinavia.

Samt fortellinger om folk som levde tett på og av det naturen ga.

Etter et godt halvår med skriving 5 til 6 timer hver dag. Hadde jeg et råmanus på 55.000 ord. Samt en masse ubesvarte spørsmål, om den videre vegen med bokutgivelse.

 

Jeg sendte manus til fire store forlag. Ventet, ventet og ventet. Det ene forlag gjorde seg bry med og svare.

Et høflig svar!

Takk for… AVSLAG.

Det virket på meg, som forlagene, knapt så på manus.

Mitt navn var et ubeskrevet forfatterblad.

Det er kjente navn som teller og selger.

De er så klart de rimeligste og mest gjennomslagbare og markedsføre.

Såpass kan jeg om markedsføring.

Det jeg skrev var kanskje i tillegg noe møl?

 

Når jeg setter i gang en prosess er jeg vanskelig å stoppe. Litt som mitt ene barnebarn. Hun var 6 år, vi gikk tur, og snakket om livet: du bestefar, man skal aldri gi opp.

Dette var ingen dum leveregel. Jeg takket for den og ga aldri opp, og så etter andre muligheter.

 

Det er i motbakke det går oppover. Denne kan også brukes i motgang, om en vel og merke ikke sklir den letteste vegen nedover og gir opp.

 

Jeg famlet i blinde litt hit og dit. Så kom jeg på en gammel bekjent som hadde utgitt bøker og kontaktet ham.

 

Du kan da forsøke deg som indieforfatter.

Stifte ditt eget bokforlag og utgi boka selv. Søk på nettet, jeg mener å huske det er noe som hetter BoldBooks, de ha konsulenter som kan hjelpe deg gjennom alle prosesser i en bokutgivelse. For å gjøre en lang «tenke og vurdere historie» kort.

Jeg satte i gang og undersøkte.

Lørdag den 20.05.2023

 Redaktøren i Dølen, leste Villmarksliv og så hva jeg hadde skrevet og tok kontakt. Han sa det samme som Dag Kjelsås i Villmarksliv.

“Skriv og fortell på din måte.”

Så ble det en dobbelt midtside i avisen med tittelen «Ut i naturen» en gang i måneden i flere år. For leserne satte pris på det jeg skrev og jeg holdt på mye lenger enn antatt.

Ut i naturen.  Var en blanding av fortellinger om, og beskrivelser av naturens innvånere, årstidene. Være i ett med naturen. Mine  naturopplevelser og naturgleder, oppspritet med en masse av mine egne foto.

Naturen fenger de fleste av oss. Tilbakemeldinger fra leserne inspirerte og jeg holdt som nevnt, på mye lenger enn jeg hadde forestilt meg.

Så en dag tok dette naturrelaterte skriveriene, tok slutt, da jeg følte jeg var tom for stoff.

En skal ikke servere opptygget mat.

 

 

 

 

 

Jeg fikk andre ting og tenke på, og livet mitt gikk sin gang.

Plutselig hadde det gått «sin gang» så lenge at jeg ble pensjonist og fikk god tid, ikke minst til og tenke.

En dag 25 år etter jeg sluttet og skrive, lette jeg etter noe i den eksterne harddisken og jeg fant flere artikler om «Ut i naturen.»

Jeg bladde og mimret. Oi så gøy.

Tanken om en bok om livet i og med naturen dukket opp og skrivekløen kom tilbake.

Omskrevet kunne en god del av stoffet fra “Ut i naturen” brukes.

 

Skulle jeg våge? Det hadde vært spennende og prøve, men jeg kunne ikke en skit om forfatterskapets kunst og irrganger. Men det var da ikke farlig og prøve sån’t helt i det stille for seg selv.

Dermed var jeg fanget  i “nettet” og skrev fortellinger om livet i og med naturen en 5-6 timer hver dag.

Torsdag den, 18.05.2023

I riktig gamle dager. Skrev vi julekort og brev. Jeg skrev også lange brev om mitt liv i Norge til min gamle mor. Det kunne ha vært moro og lest noen av brevene i dag. Eller kanskje…

Siden lærte jeg, at jo kortere en skriver. Jo mindre tomprat og setninger uten sammenheng. Jo mere leservennlig og forståelig blir dette en skriver.

Skrev jeg noe på kvelden og leste det på morran. Lurte jeg iblant på hvilken figur som hadde skrevet dette uforståelige babbelet.

Bokormen begynner og skrive for bladet Villmarksliv, om jakt fiske og naturopplevelser, og et forfatterfrø begynte og spire.

Denne skrivingen startet ved en tilfeldighet i 1980 åra.

Jeg vant en teoretisk og praktisk konkurranse og ble kåret til «Årets Villmarking» og ble derved kjent med Dag Kjelsås, redaktøren i Bladet Villmarksliv. Han ville jeg skulle skrive om noen av mine naturopplevelser til bladet, i kombinasjon med egne foto.

Jammen mitt skriftspråk er så som så.

Skriv og fortell på ditt vis, var svaret.

Dette utviklet seg, og det ble mange fortellinger og artikler gjennom en 10 års periode.

Alt fra jakt og fiskeopplevelser, til vare naturskildringer og spennende møter med naturens innvånere

Villmarksliv utlyste en skrivekonkurranse, jeg fikk annenpremie, om fortellingen Espedalskongen. En realistisk og naturtro fortelling om en elgokses liv fra fødsel til død. Beskrivelsen var sterkt inspirert av, og skrevet i samme stil som boka: Den Jyske rævs hændelser (Se uke 5 del 2 lørdag den, 15.04.2023)

Etter mange års studier ute i naturens store uskrevne bibel. Samt en haug med bøker om emnet, var jeg kommet så langt i livet. At jeg var i stand til å beskrive livet til et dyr fra dyrets ståsted på en realistisk, biologisk korrekt og samtidig spennende måte. Slik som mitt store forbilde i guttedagene. Otto Kaaberbøl beskrev livet til den jyske rev.

Var jeg på veg til noe innen skrivekunstens verden?

 

Lørdag den, 13.05.2023

Tilbake til bokormen og villmarkens sønn. Lekser var…  men skrive stil var moro.

Lekser var definitivt ikke min greie. Med unntak av stil.

Skrive stil var moro. Da kunne en slippe fantasien løs og det gikk unna med blyant, kun avbrutt når blyantspissen knekket og blyanten måtte kvesses.

Siden så blekket bokstaveligtalt sprutet. Omtrent som logoen i Flåklypa tidende. For stilene hadde en stor utfordring, de skulle renskrives med blekk, uten skjemmende klatter og sprut. Skulle en oppnå karakteren: Meget

Jeg hadde lett for å skrive og pøste på med kommaer, punktumer, ord og setninger uten sammenheng. Tidvis på grensen til det uforståelige.

Grammatikk, hm. Så det ble en del anmerkninger med rød penn.

Lesere som er gode i norsk, har sikkert registrert at jeg fortsatt sliter med kommaer og punktumer. Men nå har jeg en språkvasker og en korrekturleser til og hjelper meg, slik at bøkene mine på det grammatiske feltet holder en god kvalitet. Innholdet er mitt ansvar.

 

Skolen var i hele tatt et forstyrrende element i villmarkens sønns frie liv.

Vi hadde kristendomsundervisning på den tiden.

Pugge salmevers, hva var vitsen?

Det gamle testamente var en spennende historie og en kunne slippe fantasien løs, når læreren fortalte.

Men at Jesus under et bryllup, klarte å gjøre vann til vin, følte jeg var noe lureri. Jeg så for meg at han hadde senket en leirkrukke med vin ned i brønnen før bryllupet. Men jeg kunne  jo ikke bevise påstanden og var den feil. Var det i så fall ikke første gangen og neppe siste gangen jeg har tatt feil..

Gymnastikk var ingen sak, jeg villmarkens sønn var i veltrent og i toppform, så jeg klatrer opp til taket i tau og balanserte på bommen uten problemer.

Når det var finvær og det passet læreren og få en time med frisk luft, hadde vi fotball. Dette er min påstand, ettersom vi aldri hadde fotball i regn og vind.

Men fotball. Jeg skjønte ikke en skit og da jeg som forsvarsspiller endelig fikk ballen smelte jeg til med et vellykket selvmål, kanskje mye på grunn av at keeperen sto og lente seg til ene stolpen.

Apropos regn og vind. Jeg elsket regnvær, for da var det godt fiskebett.

Torsdag den, 11.05.2023

Forfattere er … Del 2

Som nevnt på lørdag, har flere kvinnelige forfattere surret og surrer fortsatt i hodet mitt. Men før vi er innom dem vil jeg også nevne noe at det som er skrevet om kvinner. Ikke bare av kvinnelige forfattere, men også mannlige og jeg drar frem Stieg Larsson.

 

Stieg Larssons trilogi om menn som hater kvinner, og skjebnen til Lisbeth Salander, hennes mor og flere andre kvinner. Er en utrolig velskrevet trilogi, om overgrep og menneskelig urett begått mot kvinner.

I den utrettelige kampen for rettferdighet. Viser nettverket rundt Lisbeth Salander, at de tidvis var villige til å gå litt over grensen til det lovlige. For å oppnå rettferd og de gir seg ikke, selv om hun ikke helt takler hjelpen fra dem.

Men dritsekkene fikk i tur og orden sin bekomst, ikke bare takket være “Kalle jævla Blomquist” sin utrettelige kamp, men også Lisbeths sterke egenvilje og handlekraft.

 

 

 

 

 

 

 

Flere kvinnelige forfattere har en skrivestil som fenger meg, ofte overgår de de mannlige forfattere, med sin tenke og skrivemåte.

Men så er det også noe eget med damer. Noe som også fremgår i samtlige av mine bøker.

For jeg er antakelig ikke upåvirket av enkelte forfattere og deres bøker, noen har surret i hodet , både når jeg har lest dem og etter jeg har lagt dem fra meg

Som gammeldoktoren i Libygd trilogien sa: Kvinner er ikke bare penere enn oss menn. De er også smartere. Men selvfølgelig også mer uforståelige iblant. Særlig min kone.

 

Libygd-trilogien? De bøkene har vi ikke hørt om.

(Jeg var så vidt innom dem på torsdag.)

Hvem har skrevet dem? Vil sikkert noen lesere tenke.

Det har jeg, Mogens Lorentzen bloggeren i Bokormen og forfatteren. Men vi er ikke riktig kommet så langt ennå, så følg med. Snart dukker forfatteren opp.

 

Jeg har mange favoritter blant de kvinnelige forfattere . Selv om du sikkert for lengst har skjønt at jeg ikke leser rosa – romantiske bøker.

Karen Blixen, den danske forfatteren sitter øverst på min favorittforfatter-kransekake, med Den Afrikanske farm.

“Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong”.

Dette sier seg selv at jeg med mine interesser, er grepet av Karen b

Blixens liv på Den Afrikanske farm.

Jeg har for øvrig selv vært både vært der og i Tanzania, men det kommer jeg tilbake til ut over høsten.

 

 

 

 

Sigrid Undset sin Kristin Lavransdatter er en annen topper.

 Anne Karin Elstad sine fire bøker i romanserien om Innhaugfolket. I like så.

 Anne Holt sin rollefigur Hanne Wilhelmsen. Sammen med.

Hanne Kristin Rhode sin Wilma Lind, er damene sine.

 

Astrid Lindgren Topper de svenske kvinnelige forfattere.

Hvem har ikke lest en godnatt-historie om Emil på Lønneberget for barn eller barnebarn?

Iblant har jeg faktisk lurt på om det var et snev av Emil i meg, da jeg var guttunge.

 

Elsa Beskow sine bøker ikke minst tegningene. Var favoritter i mitt tidlige bokorm-stadie

(Se uke 2 Del 1 torsdag den 23.03.2023)

Jeg husker ennå glimt av Puttes eventyr i Blåbærskogen.

På lørdag skal vi se litt mer på villmarkens sønn.

Lørdag den, 06.05.2023

Lars Mytting fra Midt-Gudbrandsdalen. Er selvsagt en av mine favoritter. Ikke fordi vi kommer fra samme distrikt. Mer fordi Lars Mytting i likhet med meg, er et naturmenneske og det han skriver om naturen og folk er ekte. Jeg har ikke funnet en eneste faktafeil og da blir bøkene gode og virkelighetsnære.

Men der stopper likheten mellom oss. for Lars Mytting er en forfatter i særklasse. Jeg når ham knapt til knærne.

Søsterklokkene og Hekne-veven er to meget velskrevne og tankevekkende bøker.

De har gitt meg mange fine tankefulle stunder, forfatteren har truffet noe nerver.

Han bruker også en del lokale navn i sine bøker og jeg smilte når jeg leste om kjenninger, som var flettet inn.  Dansken Lorentzen som skal lære Gerhard Schönauer og prate norsk, for språkene er jo nesten like. Lars  Mytting har tillagt den godeste Lorentzen til og være pløsete, men dette er noe jeg fortsatt ikke er.

Jeg venter spent på de tredje og siste boken i søsterklokketrilogien

 

 

Kjell Aukrust er en annen favoritt. Det står mye mellom linjene i bøkene hans. Som spenner vidt, fra bygdehumor og alvor, til små hverdagslige gleder og sorger. Tegningene til Kjell Aukrust er i særklasse.

Hvem andre enn Kjell Aukrust kan si: «Gud velsigne vor herre» uten å bli uthengt verbalt?

Det er ve l et snev av både Ludvig og Solan i de fleste av oss.

Det påståes at noen av personene i  mine bøker om LIVET I LIBYGD har et snev av Kjell Aukrust i seg. Ikke umulig. Men jeg har vært bevisst på og ikke plagiere. (Vi kommer til mine bøker senere)

Helge Ingstads beretninger om livet hos indianere og eskimoer.

Er en historisk klassiker i mine øyne. Eksempelvis hvordan og hvorfor «Villrein-eterne» spiste og bruker alt på villreinen de har felt.

De hadde ikke mangelsykdommer på tross av denne ensidige kosten i lange og iskalde vintre.

Men så spiste de jo også alt på dyrene. Særlig det som vi nå til dags ser på som avfall eller i beste fall som dyrefor.

Jeg tenker da på nesebrusken, hjernen, margbeina, lever, hjerte, tunge, nyrer og nyrefett, tarmer, fettet rundt tarmene, vom og sågar vomm innholdet.

 

 

 

 

 

Mikkjel Fønhus sin spesielle form for naturskildringer, er i særklasse. Ikke minst med tanke på tiden hans bøker er skrevet i. Han satte miljøvern, naturmangfold og menneskets forhold til naturen på kartet, på en eventyrlig måte.

Leif G.W. Persson og hans tidligere erkefiende Jan Guillou. Er også populære forfattere både hver for seg og sammen. Jeg har lest de fleste av deres bøker. Begge er for øvrig jegere.

Leif G.W. Perssons selvbiografi, “Gutten til Gustav” er en fornøyelig men også tankevekkende bok. Guttungen Leif “Leffe”, senere “Willy Vingemutter” grunnet noen utstående ører, vekket assosiasjoner hos meg.

Det var noe med guttungens fantasi, opplevelser og tanker omkring de voksne og den l underlige voksenverden som…

 

 

 

 

 

Ikke å forglemme de kvinnelige forfattere. Noen av dem har surret og surrer fortsatt  i hodet mitt.

Jeg fortsetter med korte beskrivelser av forfattere på torsdag.

 

Torsdag den, 04.05.2023

Bokormen leser litt av hvert, for å si det rundt. Men jeg kan trekke frem fire ulike bøker, som eksempler på bok-smaken min.

 

En mann ved navnet Ove, av Frederik Backmann.

En herlig velskrevet og tenkevekkene  bok. Som pendler fra tragedier til humor. Fra stivbeint stahet, til dyp kjærlighet. Oppmykende omsorg og ettertanke. Og det kun finnes et bilmerke i hele verden, nemlig Saab.

Ingen kan lufte radiatorer og reparere sykler lenger

Iblant skal det ei Parvaneh og hennes døtre på 3 og 7 år til, for å ruske opp i oss Ove typer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Berlin Nederlaget 1945, av Antony Beevor.

Er en sterk, dokumentert beskrivelse av krigens vanvidd og ofre. Som først og fremst er de sivile, i hovedsak kvinner og barn.

Der både nazistenes og den røde armes stolthet, fanatisme, hevnens grufullhet og ondskap skildres uten omsvøp.

I tv seriene Apokalypse om første og annen verdenskrig er det slående hvordan diktatorer og middagsmette generalene deres tenkte og drev millioner av mennesker i døden.

Ingen tok lærdom, av den første verdenskrig, for den andre verdenskrigen er på mange vi en kopi av den i så måte.

Slaget om Berlin er både rystende og gripende. Beevor skriver at 2 millioner tyske kvinner ble voldtatt, mer enn halvparten som en hevn over nazistenes  overfall av Russland.

Da boken utkom i England i 2002 protesterte russiske myndigheter heftig, men Beevor viste til sine godt dokumenterte funn i tyske og russiske militære arkiver

 

 

Arten som forandret alt, av Hans K. Stenøien og Reidar Andersen.

Er en reise gjennom menneskets utvikling og erobring av naturen. Uløselig knyttet til hvordan vi har formet naturen, for å dekke våre behov.

En skikkelig tankevekker om hvordan vi mennesker, med all vår teknologi har reist til månen, besøk alle plasser på kloden også de dype verdenshavene. Utryddet mange sykdommer, våre forfedre døde av, og utviklet avansert datateknologi.

Samtidig som vi innehar enorme kunnskaper om livet på jorden, forsøpler vi både vårt drikkevann og havene. Utrydder arter i det økologiske samspillet og naturen ødelegges i heseblesende tempo. På vår jakt etter mer profitt og mer velstand.

Men selv om vi har kunnskapene, klarer vi og se veien videre? Spør forfatterene.

 

 

 

 

 

 

 

 

Min skyld av Abid Raja.

Er den siste nye på listen.

En ærlig og meget sterk og velskrevet selvbiografi. Som også forteller om sterke inngrodde holdninger og tradisjoner til et folkeslag, som flykter fra noe, men ikke fra «nissen på lasset» og hvordan språkvansker og kulturkollisjoner påvirker livet til de som flyktet og ikke minst neste generasjon som ble underkastet utdaterte holdninger og tradisjoner i det nye landet deres.

Boken gir en mange tanker men også avmakt med tanke på de ulike kulturers problemer med å forstå hverandres levesett.

Alle er ikke like sterke og heldige som Abid Raja. Hans kone er hans “lottogevinst” for å si det enkelt.

 

På lørdag vil jeg fokusere på noen forfattere.