Lørdag den, 06.05.2023

Lars Mytting fra Midt-Gudbrandsdalen. Er selvsagt en av mine favoritter. Ikke fordi vi kommer fra samme distrikt. Mer fordi Lars Mytting i likhet med meg, er et naturmenneske og det han skriver om naturen og folk er ekte. Jeg har ikke funnet en eneste faktafeil og da blir bøkene gode og virkelighetsnære.

Men der stopper likheten mellom oss. for Lars Mytting er en forfatter i særklasse. Jeg når ham knapt til knærne.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Søsterklokkene og Hekne-veven er to meget velskrevne og tankevekkende bøker.

De har gitt meg mange fine tankefulle stunder, forfatteren har truffet noe nerver.

Han bruker også en del lokale navn i sine bøker og jeg smilte når jeg leste om kjenninger, som var flettet inn.  Dansken Lorentzen som skal lære Gerhard Schönauer og prate norsk, for språkene er jo nesten like. Lars  Mytting har tillagt den godeste Lorentzen til og være pløsete, men dette er noe jeg fortsatt ikke er.

Jeg venter spent på de tredje og siste boken i søsterklokketrilogien

Kjell Aukrust er en annen favoritt. Det står mye mellom linjene i bøkene hans. Som spenner vidt, fra bygdehumor og alvor, til små hverdagslige gleder og sorger. Tegningene til Kjell Aukrust er i særklasse.

Hvem andre enn Kjell Aukrust kan si: «Gud velsigne vor herre» uten å bli uthengt verbalt?

Det er ve l et snev av både Ludvig og Solan i de fleste av oss.

Det påståes at noen av personene i  mine bøker om LIVET I LIBYGD har et snev av Kjell Aukrust i seg. Ikke umulig. Men jeg har vært bevisst på og ikke plagiere. (Vi kommer til mine bøker senere)

Helge Ingstads beretninger om livet hos indianere og eskimoer.

Er en historisk klassiker i mine øyne. Eksempelvis hvordan og hvorfor «Villrein-eterne» spiste og bruker alt på villreinen de har felt.

De hadde ikke mangelsykdommer på tross av denne ensidige kosten i lange og iskalde vintre.

Men så spiste de jo også alt på dyrene. Særlig det som vi nå til dags ser på som avfall eller i beste fall som dyrefor.

Jeg tenker da på nesebrusken, hjernen, margbeina, lever, hjerte, tunge, nyrer og nyrefett, tarmer, fettet rundt tarmene, vom og sågar vomm innholdet.

Mikkjel Fønhus sin spesielle form for naturskildringer, er i særklasse. Ikke minst med tanke på tiden hans bøker er skrevet i. Han satte miljøvern, naturmangfold og menneskets forhold til naturen på kartet, på en eventyrlig måte.

Leif G.W. Persson og hans tidligere erkefiende Jan Guillou. Er også populære forfattere både hver for seg og sammen. Jeg har lest de fleste av deres bøker. Begge er for øvrig jegere.

Leif G.W. Perssons selvbiografi, “Gutten til Gustav” er en fornøyelig men også tankevekkende bok. Guttungen Leif “Leffe”, senere “Willy Vingemutter” grunnet noen utstående ører, vekket assosiasjoner hos meg.

Det var noe med guttungens fantasi, opplevelser og tanker omkring de voksne og den l underlige voksenverden som…

Ikke å forglemme de kvinnelige forfattere. Noen av dem har surret og surrer fortsatt  i hodet mitt.

Jeg fortsetter med korte beskrivelser av forfattere på torsdag.