Lørdag den, 29 april 2023

 Sluke en bok

Hvem har ikke slukt bøker som er så spennende at en ikke kan legge dem fra seg. En tid slukte jeg alt. Men ble etter hvert lei enkelte krimforfattere. Der en stort sett visste slutten på bok nummer 2-3-4 osv. Når en hadde lest den første. Opplegget i de neste var det samme. Morderen var bare en annen enn i de foregående bøkene, og slett ikke den det så ut for å være.

Lese en god bok sakte andre gangen. Som du sikkert også har erfart. Så er det en helt annen bok. Når en leser den andre gangen, og leser sakte, og får med seg dybden i ord og setninger, ikke minst hva som står mellom linjene.

Slik jeg opplevde barndommens favoritt bok, som satte dype spor i meg og har preget min skrivestil. Nemlig: Den jyske rævs hændelse.

 Bokormens liv har bestått av epoker.

Etter jeg vokste til, endret vitebegjærligheten og bokvalgene seg. Fra billedbøker, Paw og Nybyggeren i Canada, til mer og mindre interessante krimbøker, og videre til fag- og historiebøker.

I en historiebok sto følgene: for å forstå din nåtid, må du kunne din fortid. Den satt, her var det noe som fengte.

Jeg begynte å interessere meg for folkevandringen fra Olduvaidalen for 1,9 millioner år siden, der folk spredte seg ut over kloden og mine genetiske stammefeller villreinjegere fulgte villreinen fra slettene oven for Svartehavet og videre langs iskanten til Sør-Frankrike og opp gjennom Europa til Skandinavia og i dag er benevnt som homo sapiens-sapiens.

Jeg tok to ulike DNA tester, mine forfedre var villreinjegere og begge viser at jeg er i genetisk slekt med ismannen Ötzi som ble funnet godt bevart i en isbre i Østerrike.

Dette skal jeg komme tilbake til ut over sommeren.

Gode bøker beriker livet. Om jeg statistisk har lest 10 bøker i året i 72 år. Skulle det bli 720.

I virkeligheten har jeg nok lest 3x så mange.

Alt fra riktig gode og til dem en glemmer innholdet i straks en har lest dem.

De dårlige bøkene er omtrent som smaken av billig vin som blir borte i munnen etter en har svelget den ned.

Noen bøker er så uforståelige og har gått i glemmeboka.

En kan lure litt på både forfatteren, utgiveren og ikke minst anmeldelsene.

På torsdag skal jeg nevne noen bøker blant mine favoritter.

Torsdag den 27 april 2023

Etter noen år kom uroen i kroppen og jeg vendte tilbake til Gudbrandsdalen i 1972.

Det var her jeg ville leve og startet min egen bedrift, med hageplanlegging, salg av trær – busker og jordbærdyrking. Siden la jeg om driften til en ren engros planteskole. Der jeg hovedsakelig produserte frøplanter av norske trær og busker.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

I tillegg til driften av planteskolen, var jeg var sesong-jaktoppsyn under villreinjakta.

I 15 år også kommunal ettersøksjeger, og har stt det meste, når det gjelder kollisjoner mellom biler og hjortevilt.

Ble skilt, levde singel et par år og fant en samboer.

Etter 30 års drift ville jeg gjøre noe annet i livet, før det var for seint og jeg la ned planteskolen, til forskrekkelse for flere.

Jeg utdannet meg til naturoppsyn og ble fastansatt i Statens naturoppsyn region Oppland. Hvor jeg primært jobbet med de fire store rovdyr.

Jeg elsket denne allsidige naturrelaterte jobben, og hadde naturopplevelser som få er forunt.

Vi samlet DNA materiale. Som her på fotoet, hvor jeg samler bjørnehår i et hi.

Samt yngelregistrering av jerv og gaupe for forskning og forvaltning.

Vi ble iblant pålagt og «Ta ut» enkelte individ som

enten hadde gjort skade på husdyr. Eller der det var fare for skade. (Ta ut, er et finere uttrykk for skyting av freda rovvilt.)

Vi kontrollerte også felt rovvilt . Som her på fotoet hvor jeg  registrer, merker og veier en felt hanjerv.

I hele tatt en meget allsidig jobb.

Vi førte tilsyn og kontroll av de syv særlover.

Mye tid gikk også med til informasjon, eksempelvis overfor skoleklasser..

Jeg hadde ambisjoner om å holde på i denne flotte jobben til jeg var 70 år, men et års tid før, sa flere ledd i Kroppen stopp.

Jeg pensjonerte meg høsten 2012, og vi flyttet til det herlige klima på Kypros, hvor jeg fortsatt lever.

Men forfatteren, når skal vi høre om ham?

Jeg har gitt noen små hint frem til nå, og forfatterskapet blir selvsagt preget av mitt allsidige liv som yrkesaktiv. Da jeg kan skrive om ulike emner på en troverdig og ekte måte.

Ha litt tålmodighet, så kommer forfatteren sterkere inn i bildet fremover.

Lørdag den, 22.04.2023

Jeg ble innkalt til 16 måneders førstegangstjeneste. Endelig etter 5 lange år var jeg ferdig som gardskar, og far måtte motvillig gi slipp på meg, da han sto under det militære når det gjaldt lover og regler. Jeg trivdes i det militære, særlig med orientering, skyting og overnatting ute, men mislikte noen tåpelige befal i rekruttiden.

I rekrutt-tiden fikk jeg kjøreopplæring på tyngre kjøretøy, og endte opp med den ene av kasernens to nyeste lastebiler, med synkronisert girkasse. Føreren satt høgt oppe over motoren, i et oppvarmet førerhus og var konge. Jeg var stolt som en hane. Tenk å få kjøre en slik bil.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Siden ble jeg trommeslager i drillkorpset, som hadde parade hver lørdag formiddag. Til beundrende blikk fra unge damer etter gatene i garnisonsbyen. Mens kammeratene hadde lørdagsreingjøring. Forskjell på folk har det alltid vært.

Jeg dimitterte til nyttår og kunne ikke gå arbeidsløs. Så jeg ble igjen til praktisk nytte som gardskar hjemme på gården.

Etter endt militærtjeneste ble mine sko og revir, både billedlig og i praksis for trange. Jeg brukte vintermånedene til skaffe noen biinntekter og søkte på jobber i Norge og fikk jobb på et gartneri i Midt-Gudbrandsdalen. Jeg kjøpte en enveisbillett, med penger fra biinntektene og reiste til Norge første mai 1965.

Jeg trivdes i jobben og i Gudbrandsdalen. Ja ikke bare trivdes, men levde et berusende liv i og med den norske naturen.

Jeg søkte og kom inn på gartnerskole. Etter den 2 årige gartnerutdannelsen, jobbet jeg i gartnerier på Hadeland og i Larvik. Giftet meg og fikk to sønner. Ble norsk statsborger, og dermed innlemmet i det norske forsvar. Som sersjant i HV i 15 år. Nå var Dansken blitt helnorsk, i sjel og sinn.

Torsdag den, 20.04.2023

Vi nykonfirmerte 14 åringer som ikke fortsatte skolegangen på ungdomsskole og gymnas, skulle lære praktisk arbeid. Ette vi var konfirmerte hadde vi lov til å røyke – legalt. Jeg var imidlertid av de få, som tok avstand fra å dra røyk frivillig ned i lungene.

Sønner til gårdbrukere skulle være til nytte på gården og lære praktisk arbeid. De skulle ikke bruke unyttig tid på ungdomsskole, eller gymnas. Slikt var forbeholdt ungene til funksjonærer, kjøpmenn og lignende.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hvem andre enn gårdbrukeren selv, som i mitt tilfelle var min far. Var bedre egnet som læremester?

Følgelig ble jeg gardskar hjemme. Jeg sto nederst på den jordbruksfaglige rangstigen og kjørte ku og grise møkk ut i trillebør og tippet den på møkkdungen morgen og kveld.

Fôr inn i ene enden på dyra og møkk ut i andre. Litt av en utfordring for en bokorm og villmarkens sønn.

 Puberteten sto for døren. Jenter var blitt noe spennende, og de peneste nesten uoppnåelig. Jeg var selvsagt interessert i et par riktig pene, men hadde verken tid eller hellet med meg.

 Jeg bestemte meg i 17 års alderen. Jeg skulle ikke bli bonde som far. Men utdanne meg til forstmann, eller noe med viltforvaltning.

Nå er det imidlertid slikt at drømmer og realiteter er to forskjellige ting.

Den ene hetter finansiering.

Den andre er hva fedre på den tiden bestemte.

 Barndommens glorie omkring far bleknet.

I barndommen var fars ord de gjeldende, for fedre veit og kan alt, eller nesten alt og de prater alltid sant.

Da jeg kom i opposisjonsalderen. Ble bildet nyansert. Nå så jeg nok mer opp til kameratenes fedre.

Når far sto fast i en diskusjon med oss unggutter, dro han ut trumfkortet fra ermet. Ja, ja, dere ungguttet har ikke opplevd 30 åras krise.

Så da då!

Jeg kalte ham erkekonservativ. Det kan ikke utelukkes at jeg den dag i dag er i fortsatt opposisjon?

Ettersom jeg frem til nå har praktisert det stikk motsatte av erkekonservatisme. Jeg går for øvrig kledd i fargerike ungdommelige klær.

Forfatterepoken ligger litt frem i tid, men den kommer. Så følg med.

Lørdag den, 15.04.2023

Mitt liv som jeger og fisker begynner i ung alder.

Som leserne for lengst har skjønt, startet mitt liv som villmarkens sønn og fisker tidlig. Meget tidlig, jeg fanget min første ørret som 5 åring. En kjempefisk på 750 gram. Spolen slepte nesten etter bakken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg fulgte også min far på jakt fra 5-6 års alderen og snuste inn inntrykk og lukten av skutt vilt og patronhylser.

Utforsking av mølledammen, var krevende, en måtte unngå partiene med bunnløs gjørme, som de voksne sa, for og skremme vi guttunger, men de beste fiskeplassene for ål og gjedder var selvsagt de mest ufremkommelige.

Jeg ble lommekjent og hadde mine faste stier, og oppdaget at takrørskogens rotnett, bar godt over de bunnløse partiene.

Mødre som har vannskrekk, kan være til besvær, for en gutt som er fisker, og villmarkens sønn, ute på farlige ekspedisjoner. Det mødre ikke veit, har de ikke vondt av, og det er bare dumminger som forteller alt.

12 år gammel skjøt jeg med salonggevær og hagle. Noen lesere vil sikkert reagere på dette. Men slik var det på den tiden. Selvfølgelig foregikk våpenbruken under streng tilsyn fra far/fedre.

Jaktgeværer hang for øvrig på veggen i stuene på den tiden. Ordet våpenskap var ukjent, og på den tiden gikk alle skikkelige mannfolk med kniv. Det var utenkelig å stikke andre med kniv. En kniv skulle kun brukes til praktiske gjøremål.

Jeg er oppvokst med hunder, og fikk min første hund som 14 åring. En åtte uker gammel korthårete Vorsteher tispe, som fikk navnet Puk. Hun ble ikke bare en god jakthund, men også en mild og vennlig familiehund, og nabo barnas venn.

I min første bok om livet i og med naturen. Er Puk er i likhet med oppveksten min, røyking av ål og mye annet, beskrevet  Dette kommer jeg tilbake til ut på sommeren.

16 år gammel fikk jeg min første moped, eller knallert, som denne forvokste sykkelen med en liten totaktsmotor, ble benevnt som.

I medvind, kom farkosten opp imot 30km/t. Når vi to var ute og farte, kjørte jeg sakte og Puk sprang langs vegkanten ved siden av knallerten.

En dag stoppet Puk. Jeg også. Så hoppet hun opp på tanken og la seg i fanget mitt. Hun syntes sikkert det var urettferdigheten, at hun måtte springe ved siden av og jeg satt makelig på baken.

Slik kunne vi ikke kjøre rundt, så jeg snekret en kasse, skrudde den på bagasjebæreren og foret den med et pledd, og vi ble et kjent bybilde når vi kom putrende. Jeg uten hjelm og Puk bak i kassen med ørene flagrende.

Puk og jeg satte våre fotavtrykk på flere vis, noe som også er beskrevet i min første bok, om livet i og med naturen. .

I pubertetsalderen bleknet en glorie. Noe du kan lese om på torsdag.

Torsdag den, 13.04.2023

 Den jydske rævs hændelser skrevet av Otto Kaaberbøl. Utgitt i 1946. Ble min nye favorittbok.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I min verden var det en fantastisk bok, skrevet slik reven så, hørte, tenkte og levde.

Den lurte selvsagt jegerne. Selv om det var nære på flere ganger. Jegerne var for øvrig noen herlige men svært ulike typer, beskrevet med humor.

Mange tiår senere i livet, har Den jydske rævs hændelser, utvilsomt inspirert og preget mitt forfatterskap, skrivestil og beskrivelser av dyr og ulike mennesketypers liv i nær tilknytning til naturen.

I likhet med boken om Paw. Leste jeg Den jydske rævs hændelser om og om igjen.

(Tenk at forfatteren kunne så mye om dyr i alminnelighet og rev i særdeleshet.)

Skrivestilen til Otto Kaaberbøl satte som nevnt sine spor. Noe jeg kommer tilbake til i en senere blogg,  under beskrivelser av mitt forfatterskap.

Liv og glade dage. Skrevet av dikterpresten Kai Munk, ble utgitt i 1946, 2 år etter han ble skutt av nazistene den 4 januar 1944.

En festlig bok, men at en prest gikk på jakt, vekket selvsagt forargelser i enkelte kretser på den tiden.

Gamle damer i menigheten og forargete prestekollegaer skrev til ham og syntes synd på de stakkars fugler og dyr han skjøt. Kai Munk svarte: Jakt er som kjærlighet, det kan ikke forsvares i ord, bare i gjerninger! Og sendte et par rapphøns med brevene. De pene fuglene ble selvfølgelig spist, for det var jo synd å la en slik guds gave gå til spille.

Til andre som påpekte det var upassende for en prest å gå på jakt, og mente at han utmerket godt kunne gå tur i naturen med spaserstokk i stedet, sa han: Forskjellen er stor, jegeren er en del av naturen og lever i ett med den.

Jeg ble formet av de boklige påvirkninger om jakt og jegere. Jeg hater fellesjakter med rop å ståhei. En jeger skulle ferdes tyst og stille i naturen og ikke forstyrre viltet unødig. Noe som senere i livet ble min jegerstil. Men dette skal jeg også komme tilbake til.

På lørdag er tema: Farlige ekspedisjoner, mødre til besvær og hunden Puk.

Lørdag 08.04.2023

Villmarkens sønn levde livet i og med naturen fullt ut. Nå var det fiske fra tidlig morgen til sein kveld hele sommeren, og jeg bli med far på jakt om høsten.

Jeg søkte boklige kunnskaper om jakt og fiske og praktiserte de boklige  kunnskapene. Jeg bygget en barhytte, og en vedovn av grastorv, etter tegninger og konstruksjonsbeskrivelser i et gutteblad.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skjøt som nevnt på blink med hjemmelaget bue og piler. Kokte fisk og hønseegg og var Paw, Robin Hodd eller Hjortefot.

Vitebegjærligheten var som nevnt stor. Naturens spennende verden ble utforske, og jeg utvidet stadig reviret, i takt med alderen. På folkeskolen gikk denne sterke driften tidvis ut over hjemmelekser, og konsentrasjonen i skoletimene. En episode forteller sitt. Jeg satt fraværende i en skoletime. Læreren som kjente filuren dultet til meg og sa: «Får du noen fisk Mogens» De andre elevene, som ikke visste bedre, fniste.

Bokormen endrer smak. Nå gikk det i bøker om naturen, jakt og fiske. Jeg leste og lærte om fugler og dyrs levesett. Om human jakt. Respekt for byttet og behandling av vilt og fisk. Jeg fikk en bok til jul med tittelen. Jeg er Lystfisker av Knud Larsen og Torben J. Meyer. Det var tegninger av en røykovn i boken.

Jeg bygget en røykovn og lærte å røyke ål.  Ålerøyking ga litt inntekt, noe som kom godt med. For jeg var konstant blakk.

Jeg ble fasinert av en rev, i en annen bok, men dette får vi ta på torsdag.

Torsdag den, 06.04.2023

I elveårsalderen skjedde en drastisk endring i min bokormverden.
Jeg gjennomskuet propagandaen til de engelske og hollandske forfattere som rettferdiggjorde den hvite manns tyveri av jaktmarkene til indianerne, prærierens opprinnelige innbyggere, som levde i pakt med naturen.
I en indre protest konverterte jeg til indianerne. Heretter ble det bøker om Hjortefot. Stifinner og lignende indianerbøker. Indianernes levesett og holdninger til naturen, var i min ånd. Skulle de bruke et levende tre til noe nyttig. Spurte de treets guder, før de felte treet. Gudene ga dem alltid lov, fordi de spurte først. God moral og miljøvennlig oppførsel falt i min smak.

I tillegg var indianerjentene på tegningene utrolig vakre.
Jeg levde ut indianeren i meg og «lånte» mors største vaskebalje, en sinkbalje, som var godt egnet til kano. For jeg måtte jo krysse åen, som løp forbi gården. Selvfølgelig sank jeg iblant, men da dette var før jeg lærte og svømme. Padlet jeg selvfølgelig over, der åen ikke var for dyp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De hvites overmakt ble stor. Myndighetene delte ut “land” til nybyggerne, slaktet bisonflokkene, fordrev indianerne og pløyde opp prærien. “Vi” tapte den kampen.

Helge Ingstad, pelsjegerliv toppet.
Saken var et liv i og med naturen og spennende oppdagelsesferder. Jeg drømte om å bosette meg Grønland, eller kanskje Norge, men først måtte jeg bli ferdig med folkeskolen, og siden når jeg engang langt frem i tiden ble voksen, da så…

Siden ble det alt om naturen.
Om hardføre fangstmenn på Østgrønland, som kjørte hundespann, overvintret i skrøpelige fangsthytter og skjøt farlige isbjørner, ifølge deres egne utsagn.

Thor Heyerdals farefulle ferd med Kontiki, var heller ikke dårlig.
Nå er jeg kommet i en alder, der jeg begynner og praktiserer villmarkslivet på alvor. En kompis og jeg bygget en flåte og krysset åen i god kontikiånd og jeg fisker i alle ledige stunder, kun forstyrret av pliktig skolegang..

Følg med på lørdagens blogg.

Lørdag den, 01.04.2023

Jeg levde meg  inn i livet til personer i bøkene og opplevde en grov urett.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Barna i Nyskogen av Kaptein Marryat var en god nr. 2

Boken om de fire foreldreløse barn av høy byrd, som levde skjult i Nyskogen i frykt for Cromwells soldater. Under en brutal borgerkrig på 1600 -tallet. Var en favoritt.

Boken var full av tegninger, som satte fantasien i sving.

Barna levde av det naturen ga og klarte seg så vidt, takket være gode lojale hjelpere, rettferdigheten seiret og alt endte godt til slutt. Slik gode bøker skulle.

Robin Hood.

Var en annen av mine favoritter. Det frie liv i Sherwoodskogen. Robin Hood var smart, han lurte de slemme. Stjal fra de rike og ga til de fattige. Hans gode venn Litle John og kjæresten Marion gjorde inntrykk..

Da det finnes flere bøker i ulike versjoner om Robin Hood, ble jeg litt forvirret, da han i den en boken levde lykkelig til sine dagers ende sammen med Marion. I en annen bok ble han knivstukket av ei ond abbedisse og forblødde, og ble begravet, der hans siste pil landet

Bøker i min ånd. Selv om det var trist at han døde i slutten på den ene boken. Etter mitt syn kunne forfatteren godt latt ham leve til han ble gammel.

Jeg laget en bue av en rettvokst hassel, spikket piler og skjøt på blink, men jeg var ikke riktig så treffsikker som Robin.

Nybyggerne i Canada

Samt andre spennende nybyggerbøker, fasinerte meg en tid.

De strabasiøse ferder over Atlanterhavet. Siden den lange reisen videre mot vest, med hester- og oksetrukne prærievogner, var ikke ufarlige. Endelig var de fremme og kunne sette plogen i den feite præriejorden, som nå var deres egen og dyrke hvete og mais.

Foreldrene til Mary og John sin kamp for tilværelsen. Ikke minst frykten for de fæle rødhuder, som drepte snille og arbeidsomme nybyggere. Heldigvis dukket de modige soldater, såkalte blåjakker opp i rett tid, og nedkjempet de fæle rødhudene.

Her var det noe som skurret! Jeg begynte å tenke, ..

På torsdag. Skal du få høre om tankene mine og konsekvensene.