Torsdag den, 06.04.2023

I elveårsalderen skjedde en drastisk endring i min bokormverden.
Jeg gjennomskuet propagandaen til de engelske og hollandske forfattere som rettferdiggjorde den hvite manns tyveri av jaktmarkene til indianerne, prærierens opprinnelige innbyggere, som levde i pakt med naturen.
I en indre protest konverterte jeg til indianerne. Heretter ble det bøker om Hjortefot. Stifinner og lignende indianerbøker. Indianernes levesett og holdninger til naturen, var i min ånd. Skulle de bruke et levende tre til noe nyttig. Spurte de treets guder, før de felte treet. Gudene ga dem alltid lov, fordi de spurte først. God moral og miljøvennlig oppførsel falt i min smak.

I tillegg var indianerjentene på tegningene utrolig vakre.
Jeg levde ut indianeren i meg og «lånte» mors største vaskebalje, en sinkbalje, som var godt egnet til kano. For jeg måtte jo krysse åen, som løp forbi gården. Selvfølgelig sank jeg iblant, men da dette var før jeg lærte og svømme. Padlet jeg selvfølgelig over, der åen ikke var for dyp.

De hvites overmakt ble stor. Myndighetene delte ut “land” til nybyggerne, slaktet bisonflokkene, fordrev indianerne og pløyde opp prærien. “Vi” tapte den kampen.

Helge Ingstad, pelsjegerliv toppet.
Saken var et liv i og med naturen og spennende oppdagelsesferder. Jeg drømte om å bosette meg Grønland, eller kanskje Norge, men først måtte jeg bli ferdig med folkeskolen, og siden når jeg engang langt frem i tiden ble voksen, da så…

Siden ble det alt om naturen.
Om hardføre fangstmenn på Østgrønland, som kjørte hundespann, overvintret i skrøpelige fangsthytter og skjøt farlige isbjørner, ifølge deres egne utsagn.

Thor Heyerdals farefulle ferd med Kontiki, var heller ikke dårlig.
Nå er jeg kommet i en alder, der jeg begynner og praktiserer villmarkslivet på alvor. En kompis og jeg bygget en flåte og krysset åen i god kontikiånd og jeg fisker i alle ledige stunder, kun forstyrret av pliktig skolegang..

Følg med på lørdagens blogg.