Torsdag den, 29.06.2023

 

Leserne skal føle innlevelse, legge boken i fanget og drømme og kanskje minnes sine naturopplevelser.

De fire årstider

De fire årstider har musikk i seg, noe Antoni Vivaldi så vakkert formidlet i musikkstykket med samme navn. Vi har også norsk årstidsmusikk. Fjellbekken av Egil Storbekken er min vårmusikk. Og den vakre Sæterjentens søndag av Ole Bull er min sommermusikk. Når høstens kveldslys går over i natt, runger det i baryton, althorn og tuba i hjortebukkenes messingblåserorkester, min høstmusikk.

 

Det er dårligere med vintermusikk. Sangfuglene er borte, vannløpene er tause, og snøen demper lyder. Revens hese skrik og ravnens klunking blir det lite musikk av.

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter vinter kommer vår

Mild sønnavind og lange soldager tærer på snø og is, og vannløpene våkner til liv. Det klukker i bekker og buldrer i fosser. Det kvitrer og summer, og det bruser i kropp og sjel.

Det er en merkedag når de første ringduene kurrer i skogen og stæren med sin glansfulle vårdrakt synger på taket. Eller bokfinker og rødstruper skvetter rundt i hagen. Ikke å forglemme svarttrostens glade sangtriller morgen og kveld og den første rugda som kommer flyvende i det dunkle nattelyset. Den som har sett rugda på kloss hold, fuglen med de store, brune øynene og de rustbrune fargene, forstår hvorfor den fikk det latinske navnet Scolopax rusticola, som oversatt til norsk betyr «den fredelige rustbrune.»

Vårluktene er intense, ikke minst når bjørkeløvet spretter og heggen blomstrer. Naturens produksjonstid står for døra. Snart vil det fødes en ufattelig mengde nytt liv, med gode sjanser til å vokse opp i en årstid med rik mattilgang.

For hanfuglene er det viktig å komme tidlig og erobre de beste revirene, få hunnenes oppmerksomhet under paringsspillet og slåss med andre innpåslitne hanner. Blir han godtatt, får han pare seg med henne. Hun må på sin side være kresen og ikke søle bort en hekkesesong på dårlige farsemner. Svake, late eller giddeløse hanner må skjerpe seg til neste vår eller forbli ungkarer.

Elskovsrusen blir etterfulgt av en hektisk tid, med reirbygging, egglegging og ungemas. Fugleunger i mengder skal ha mat. Mye mat. De svakeste blir silt ut og går tilbake i naturens kretsløp. Noen livssterke fugleunger og foreldre, ender likevel som mat for rovfugler og rovdyr. Men dette tåler artene, for naturlig svinn er lagt inn i regnskapet.

Myriader av insekter klekkes, svermer, parer seg og legger mengder av egg. Når larvene klekkes, er de en viktig proteinrik matressurs for insektspisende fugler. Om naturen har timet klekking av larver samtidig med klekking av fugleunger, oppfostres store kull. Dette gir i sin tur rikelig mattilgang for rovfugler og små rovdyr, som også skal lykkes med oppfostring av sitt avkom og føre arten videre.

Plantene må forte seg å vokse og bli sterke, slik at de har nok energi til å strekke opp blomsterstilken, bli bestøvet, danne frø og spre frøene.

Det er vår, løvet er lysegrønt, det yrer av liv, det vokser og gror, og den tidvis forhatte løvetannen blomstrer og kler landskapet i sommerlig gulfarge.

 

 På lørdag skal du få et glimt av: Overtro, hulder og demoner

 

 

 

Lørdag den, 24.06.2023

Glimt 6 fra boken Fortellinger om folk og livet i og med naturen.

 

Guttedrømmen ble en realitet, Jeg jobber i Statens naturoppsyn SNO.

Er den mest berikende epoke i mitt yrkesliv.

For meg var det ikke en stor overgang fra å være selvstendig næringsdrivende, til å bli statstjenestemann.

Jeg hadde politimyndighet i mange år som jaktoppsyn.

Jeg kunne følge instrukser, fra tiden som befal.

I tillegg hadde jeg noe som iblant ikke er helt dumt å ha med seg. Nemlig livserfaring.

Eksempelvis ved skadedokumentasjon. Som også dreier seg om folk, som har mistet husdyr.

En må kunne handtere oppheta og fortvilte situasjoner.

Iblant var det nødvendig å si fra når enkelte gikk over streken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi utførte kontroller av felte rovdyr og skuddsted ved kvote og lisensjakt. 

En kollega og jeg fikk i oppgave å skrive en felthåndbok. Bilde av boka

Felthåndboka for skadedokumentasjon av rovviltskader på husdyr og tamrein. «Drept av rovvilt» utkom i 2011 Den er ingen bok for sarte sjeler.

Som naturens vokter i SNO har jeg opplevd nærkontakter med naturens innvånere og naturens luner på nært hold.

Som uglen, der satte seg på skulderen min.

Eller ungreven som snuste på skotuppene mine.

For ikke å snakke om jervtispa, som var en halvmeter fra nesen min, da jeg stakk den inn i hiåpningen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De aller fleste av oss har en eller annen tilnærming til naturen.

Hva er din?

Jeg skal komme tilbake på torsdag med klipp fra boka.

Fortellinger om folk og livet i og med naturen.

Torsdag 22.06.2023

For meg er det viktig å skrive virkelighetstro om livet i naturen. 

 

Livet til Raudhamran-simla ble født en maidag på en barrabbe ovenfor Raudhamranbua på Hornsjøhøe i Dovre. Mora sleikte kalven rein og åt etterbyrden. Den fine kalvepelsen tørket raskt i vårværet. Ho reiste seg, tok noen ustøe skritt, fant juret og sugde feit, varm mjølk. Mora var årvåken overfor farer. Ei uoppmerksom ungsimle mistet kalven til ørneparet som hadde gode dager i fjellet.

Jon fjelloppsyn, lå på trygg avstand og fulgte den vesle simlehopen i teleskopkikkert. Kalvingen hadde gått bra og var snart over. Han trakk seg usett tilbake, for simler med nyfødte kalver tålte lite forstyrrelser.

Det lunefulle vårværet skiftet fort fra sol og bris til stri vind og våte snøelinger. Men kalven tålte været og la på seg av den feite, næringsrike mjølka. Snøen smelta, og heilo, boltit, gjøk og andre trekkfugler holdt konsert om kapp med rypa i lyse netter. Nede i Djupdalen og ut i Haverdalen strekte næringsrike spirer seg mot lyset. Simlene beitet, kvilte og la på seg etter vinterens magre kost. Kalvene apte etter mødrene og lærte hvilke planter som smakte best. De lekte og sprang rundt, overvåket av vaktsomme mødre. Dyra trakk over Sletthøe til Kvannslådalen. Der beitet mange ulldyr til bråkete klang-klang-lyder. Ulldyra uroet ikke grådyra. Det var annerledes med tobein som gikk enslige eller i flokk etter reksler. Tobeina skapte frykt, og grådyra trakk unna.

Den vesle flokken med simler og kalver holdt seg for meste rundt Dørålflye og Sletthøe, og dyra trakk opp Langfonnskridu og ørtet for å unngå insektplagen på varme dager. Dette var fredelige områder, med ferskt beite i kanten på snøleier og langs kjølige vass-sig.

Ut på ettersommeren trakk flokken mot nordaværet over Gravhøe, ned Gravhøtangen og krysset Grimsdalsvegen. En tid oppholdt de seg lang nord i fjella rundt Storehøe, Halvfarhøe og Gråhøe. Det var tidvis mye grådyr i området. En morgen var det grønnkledde tobein og tobeinlukt overalt. Det smalt, og dyr stupte. Dyra ble uroa og trakk unna, men snart var tobeina der igjen, med nye smell, og nye dyr stupte. Svartfuglene hadde festmåltid på restene…

Mange år senere.

Bukkene var late og holdt seg i egne småflokker. På dagtid sto de ofte høgt i Hornflågån. En yndet plass var den østre akselen mot Fremre Vulutjønn. Bukkene var ikke skvetne for tobein og brukte de urgamle trekkvegene. Noen krysset årlig Frydalen og hadde sommerbeite i Tjønnseterfjellet.

Da høsten kom og grønnkledde tobein igjen inntok fjellet, smalt det en tidlig morgen da hun sammen med en liten hop trakk over Nørdre Bågåskardet. Hun kjente et stikk i siden, sprang noen skritt, sjanglet, ble svimmel og falt. Før alt ble svart, hørte hun den kjente klunkelyden fra svartfuglen.

Foto av Reinsimla: Fotograf ukjent.

Foto av bukkeflokken: Tord Bretten.

 

Lørdag den, 17.06.2023

 

Et liv i Norge, i og med naturen.

Første gang jeg så innover høgfjellet og villreinens rike, måtte jeg la det storslåtte synet og de sterke følelsene synke inn. Det var da det slo meg at jeg var født på feil plass og endelig kom dit jeg hørte hjemme.

Mye nytt skulle læres, språket, skikk og bruk, og ikke minst måtte jeg bli kjent med naturen og dens innvånere fra dalbotnen til høgfjellet.

Første sommeren fikk jeg mange bekreftelser på at valget var rett. Jeg trivdes på min nye arbeidsplass, og takket være gartnerfamilien ble jeg relativ raskt integrert i lokalsamfunnet.

Jeg leste om landets historie, okkupasjonstiden, og lokale bygdebøker. Og falt spesielt for ordene: For å forstå din nåtid må du kunne din fortid.

Jeg minnes de første møtene med fugler og dyr som ikke fantes i mitt gamle hjemland. Og husker godt det første møtet med to elger i skumringen på den innerste gården Lyngheim øverst i bygda. Det var på samme gården jeg så den første hjorten et par år senere. En stor staslig 12 takker, som beitet fersk groe mellom hesjene.

Det var også en sterk opplevelse å se villrein for første gang. Jeg hadde kjøpt en moped og pakket sekken med utstyr og kjørte til Lesja og inn til enden av Dalsidevegen, ved Skamsdalsætrin. Jeg fulgte råket etter elva Jori inn til Lesjøen og slo opp teltet på en lagelig plass og satt i teltåpningen og spiste da en stor reinflokk på mange, mange, hundre – ja, kanskje tusen – dyr kom trekkende, hele fjellsiden levde.

Jeg traff et legendarisk sesongoppsyn, slo følge med ham et par dager og hørte om «Snøhettatragedien», og fikk forklart om den store villreinstammen, sett den nedbeitete vegetasjonen og de magre dyra som ble felt.

Inne på hjemfjellet hadde orrhaner en spillplass. Jeg og en annen ungdom grov en tunnel inn i en snøskavl og muret opp en «iglo» med små kikkhull mot spillplassen. En natt krøp vi inn i hullet, lå i soveposene og ventet. Før soloppgang hørte vi den første sjoingen fra orrhanene i grantoppene rundt spillplassen. Det var ulidelig spennende da de første slo seg ned og begynte å spille. Det kokte av liv, de buldret og sjoet i intens vårdans. En slo seg ned på toppen av igloen og spilte så snøen drysset ned i hodet på oss, og to spilte en meter fremfor kikkhullene. For ikke å forstyrre fuglene lå vi i hulen til godt ut på formiddagen. Dette var en sterk naturopplevelse for en som til da kun hadde lest om orrfugl.

Både som planteskoleeier, jeger og fisker. Levde jeg tett på årstidene og var underkastet naturens luner.

Langvarig tørke, gikk ut over nattesøvnen. Da var det å flytte vanningsanlegg dag og natt. Langvarig nedbør gjorde det umulig å komme utpå åkrene. Barfrost, drepte mange planter i potter. Men iblant skinte solen og avlingene ble riktig gode. En planteskolegartner må være tålmodig. Det tar fra 3 til 5 år og produsere en buske.

Leserne kan få inntrykk av, at ham der. Natur-nerden, må være noe ensporet!

Jeg har også andre interesser. Har spilt slagverk i korp i 15 år. Liker musikk og spiller litt orgel for egen del, og har vært leder for 4H og gått flere treskjærerkurs. Lært ornament og akantus tegning og har skåret ut en del selvtegnet treskurd.

 Jeg så en fremtid i datagreie, (som gammelkara uttrykker seg i trilogien om Livet i Libygd.)

Anskaffet meg en datamaskin. Ja maskin, i ordets rette forstand. Var dette en skikkelig maskin, som varmet opp rommet den sto i. Den kostet skjorta, og kunne lite, sett med dagens øyne. Min IPhone kan hundre ganger mere.

Denne førstemaskinen var begynnelsen, på dette som er en selvfølge i dag.

 

 

 

 

 

 

 

Men tilbake til boken: Fortellinger om folk og livet i og med naturen. Følg med på torsdag.

Ta gjerne en titt på min hjemmeside www.mogenslorentzenbok.com

 

Torsdag 15.06.2023

 

Mange søker sine røtter. Jeg har også søkt tilbake til mine røtter, men ikke til trostejaktmarkene i Sønderjylland, men til de dype røttene i Olduvaidalen i Tanzania.

Der mine formødre og forfedre levde for 1,9 millioner år siden og startet den lange folkevandringen ut i det ukjente.

Da jeg sto ved besøkssenteret og museet til den britiske forskerfamilien Louis og Mary Leakey og skuet utover dalen, dukket mange spørsmål opp:

 

 

 

 

 

Hvorfor utvandret dere?

Hvem var dere, og hvordan så dere ut?

Var det andre mennesker der dere kom?

Hva brakte dere med av våpen, redskap og utstyr?

Hva levde dere av underveis?

Jeg fikk selvfølgelig ingen svar, men utvandret gjorde de av en eller annen grunn og spredde seg sakte utover store landområder i Asia og Europa.

I motsetning til de sterke følelsene jeg fikk da jeg kom til Norge og skuet inn over høyfjellet, følte jeg ingen tilhørighet til Olduvaidalen. Hadde det gått for lang tid mellom utvandringen og mitt besøk? Siden utvandringen, har etterkommerne utviklet seg ulikt, alt etter hvor de vandret og hvilket nytt blod de fikk under vandringene. Og hvis de fikk nytt blod, må det ha levd andre mennesker der Olduvai-folkene vandret til.

De første utvandrerne fra Olduvai, Homo erectus på latin, overlevde lengst i tid og døde ut for 50 000 år siden. De levde en kort periode samtidig med Homo neanderthalis og Homo sapiens. Det var kontakt mellom artene, ettersom DNA-prøver viser noen felles gener. Homo erectus og neanderthalis er følgelig en del av forfedrene til oss moderne utgaver, som nå kalles for Homo sapiens sapiens. Langt tilbake i tid levde rundt 350 000 mennesker på jorda. Levealderen var kort, folk var gamle med nedslitte tenner som 30-40-åringer. Og barnedødeligheten stor, og det oppsto innavl i små isolerte grupper, om da ikke en vandrer stakk innom og tilførte nytt blod.

Menneskelige aktiviteter var små flekker i et osean av villmark. I dag er villmark små flekker i et osean av mennesker.

 

Lørdag den, 10.06.2023

Glimt 2 fra boken Fortellinger om folk og livet i og med naturen.

 

Livet til en jervtispe i Rondane

Et forrykende uvær herjet i høgfjellet. Det var full vinter og mange uker til våren, selv om tobeinskalenderen viste første uka i mars.

Reinflokken nede på flya lå delvis nedføket og ørtet tilsynelatende upåvirket av uværet. Dypt nede i en snøfonn i en bratt hø lå to nyfødte nøster lunt og trygt inntil moras mjuke pels og sugde feit, næringsrik mjølk.

 

 

 

 

 

 

 

Jervtispa hadde gravd ut hiet inntil en bergskorte der snøen var løs. Hun både gravde med de store sterke fremlabbene og pakket med hodet og ryggen.

Fra hiåpningen gikk gangen nesten tre meter rett ned. Hovedgangen var bortimot tjue meter lang med flere sideganger, hvor hun hadde yngelleie, do og matlager.

Yngelleiet lå på den tørreste plassen, et simpelt leie av vierkvist og litt lyng.

Hun drepte mange ulldyr sist høst og lagret dem i ur, vatn og myr, sammen med grådyrbukken som lå død etter at tobeina forlot fjellet.

Hun hadde sikret seg matlager for valpene som hun merket skulle komme. I hiet lagret hun nok mat for mange dager i god tid før de ble født.

Hun kviet seg for å forlate de nyfødte valpene de første dagene, men matlageret minket, og en kveld kom uroen over henne …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eller livet til reinsimla Raudhamran-simla. Som jeg skal gi noen smakebiter av på torsdag. Dette er ekte vare og naturens harde realiteter. Ikke noe Disneys Bambi syndrom her i gården.

 

Torsdag den, 08.06.2023

Jeg starter med glimt oppveksten i etterkrigstidens Sør-Jylland. Jeg er født en aprildag i 1944 i en landsby i Sønderjylland. Uvitende om at denne dagen innledet russiske tropper et stort angrep mot tyskerne på Krim.

I gjenoppbyggingstiden etter andre verdenskrig var det mangel på det meste.

 

Gjenbruk

Ingenting av klær og sko som kunne gjenbrukes ble kastet, det ble sydd bøter på og lappet på alt. Mange karer brukte gamle dressjakker til arbeidsjakker, de var praktiske med lommer til både lommeur, foldekniv, pipe, tobakk, fyrstikker og «snørrduk». De eldste barna i familiene fikk som regel nye klær og sko. Yngre søsken arvet i tur og orden det de eldre vokste ut av.

Landsbyens skomaker var alltid travelt opptatt med å flikke på og såle om sko.

 Store vide eplenikkers, var saken og høyeste mote.

Ei syerske livnærte seg med omsying av klær. Hun hadde mer enn nok å gjøre, og før jul var det ventetid. En arvet ullfrakk, en kåpe eller en kjole etter en avdød slektning ble sprettet opp, tilskåret og omskapt til nyttige julegaver og vinterklær for barna.

Ett år til jul fikk jeg eplenikkers og jakke, omsydd av morfars gamle fiskebeinsmønstrete frakk, og jeg var stolt over de fine klærne.

 

 

 

 

Varer som kaffe, te, kakao, smør, sukker og tobakk var det rasjonering på til godt ut på 1950-tallet.

Jeg minnes- rasjoneringsmerker, erstatningskaffe og kunsthonning, som var hard, men smakte søtt. Og den dagen landhandleren fikk inn de første små overmodne søtbananer til 15 ører pr stk. Jeg skrapte sammen 30 ører. Bananene var eksotiske, men smaken var fremmed og skuffende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til jul fikk vi barn en appelsin fra Spania, den luktet godt, var rivsur, men stoppet en et par sukkerbiter i toppen gikk det an å suge ut aften

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Matauke

Folk i byene som ikke disponerte en hageflekk eller kolonihage brukte store deler av inntektene til mat, da matvarer var dyre i forhold til tidens inntekter.

De som var i slekt med eller kjente bønder var heldigstilte. For på landsbygda var det lettere å kjøpe eller produsere matvarer selv.

Folk var oppfinnsomme, og det ble høstet mye fra naturens spiskammers. Oppskrifter på gamle matretter ble igjen tatt i bruk. Noen sanket villplanter som skvallerkål, unge brennesle skudd og løvetannblad og plukket villbær og nyper.

Lørdag den, 03.06.2023

Forfatter Mogens Lorentzen (født i Sør-Jylland i 1944) Er fra Harpefoss i Midt Gudbrandsdalen.

De siste 11 årene fast bosatt i landsbyen Pyla nær Larnaca på Kypros.

Forfatteren har en egen fortellerstil, som passer til innholdet og holder fast ved denne gjennom sine bøker.

Med sine breispektra faglige bakgrunner og som et kunnskapsrikt og ekte friluftsmenneske, skriver han meget virkelighetsnært og gjenkjennelig, for alle med kjennskap til. Naturen, dens innvånere og de fire årstider

 

Det er viktig å være tett på og helst under huden på naturens innvånere, skal en skriver med ekte innlevelse.

Når jeg har vært under huden på naturens innvånere, er jeg helt utladet etterpå. Slik jeg også var i min tid som jeger. Etter en økt i elg eller hjorteskogen, sammen med min grå elghund. Der alle mine sanser var spente i intens konsentrasjon. Ikke minst de sansene jeg ikke brukte til daglig. Var jeg helt utladet etterpå og trenger ofte en blund i lyngen.

Når jeg skriver om naturen, formidler jeg en opplevelse med tekst. I likhet med naturfotografens bilder.

I denne sammenhengen hevder jeg: kun den som har vært under huden på naturen. Kan formidle de fine strengene.

.

Når jeg skriver en fortelling sett fra dyrs ståsted. Eksempelvis jervtispa i Rondane

Så er det fordi jeg i virkeligheten har vært tett på henne over flere år.

Jeg har funnet og registrert hennes yngelhi.

Siden når valpene ble så store at de begynte å leke utenfor hiet, registrerte jeg hvor mange hun hadde. som reglen en eller to.

Jeg  samlet DNA materiale i form av skit og hår fra dem.

 

 

På torsdag skal jeg gi deg noen smakebiter fra min første bok. Og du skal selvfølgelig få høre mer om jervtispa i Rondane.

Torsdag den 01.06.2023

Med et raskt blikk, så jeg haugen med anmerkninger og slakting av ord og setninger i redigeringsfeltet. og det 3 A4 siders vedlegg.

Er dette virkelig noe å holde på med. Tenkte jeg?

Kutt ut 30 % med tomprat og unødige setninger, for du har mer enn nok stoff til en bok. Ikke nok med det!

Redaktøren ville jeg skulle kutte, det jeg syntes var riktig bra!

 

Så leste jeg videre. Oi litt lenger ned sto det:

Når du skriver kort, skriver du godt. Skriv for leserne, ikke for deg selv. Så blir dette en bra bok.

Du forteller om et innholdsrikt liv og har mange betraktninger i forhold til dagens samfunn og synspunkter. På mange måter vil deler av teksten bidra til å forstå tidligere generasjoner og deres liv nær knyttet til naturen.

 

Dæven smilet kom tilbake og jeg Jeg gikk løs på manus med krum hals. Rettet og slettet og fulgte redaktørens råd og anmerkninger. Ettersom jeg var en fersking, følte jeg for en ny redaktørgjennomgang da jeg var ferdig.

Denne gangen “snakket vi” og etter et halvår med finpussinger og endringer. Fulgte språkvasking og korrekturlesing, Jeg fikk et nytt berg med etterarbeid. Men manus fikk en kvalitetsheving og form, jeg ikke var i stand til ved egen hjelp. 

Nå sa BoldBooks konsulenter:

Forfatterens fortellerstil, som fastholdes gjennom hele boken, passer godt til innholdet og forsterker beskrivelsene. Med sine breispektra faglige bakgrunner, og som et kunnskapsrikt og ekte friluftsmenneske, er fortellingene hans meget virkelighetsnære og gjenkjennelig, for alle med kjennskap til naturen, dens innvånere og de fire årstider.

 

Så fulgte en del praktiske ting,

Som kontakt med nasjonalbiblioteket for opprettelse av ISBN nummer.

Utforming av bokomslag, er for lengst ferdig og jeg var heldig med Coverdesigneren, vi samarbeidet godt.

Ombrekking med siste finpuss av omslag og ryggbredde, før trykking.

Manus til: Fortellinger om folk og livet i og med naturen, ble sendt til trykkeriet.

Noen stiller kanskje spørsmålet? Hvorfor skriver du hele tiden: i og med naturen? Jo. Det er fordi, det ikke bare dreier seg om livet i, men også i samspill med naturen.

 

Boka skal selges og den ble lagt inn i bokbasen.

Lagring og distribusjon til bokhandlere tok Forlagssentralen seg av.

 Markedsføringen måtte jeg selv ta meg av og forsøkte på ulike kreative vis og kjempe mot de store forlagene.

 Jeg opprettet min egen hjemmeside www. mogenslorentzenbok.com

Gå gjerne inn på hjemmesiden og ta en titt.

 

Plutselig en dag, et godt år etter oppstart, sto jeg med den ferdige boken i hånden.

En merkelig opplevelse og et skrive-vakuum oppsto.

Hva nå!

Den første boken ga mersmak. men vi får vente litt med denne mersmaken.

 

Først skal du få en beskrivelse av forfatteren og deretter noen smakebiter fra boken.

Så følg med!