Lørdag den, 17.06.2023

 

Et liv i Norge, i og med naturen.

Første gang jeg så innover høgfjellet og villreinens rike, måtte jeg la det storslåtte synet og de sterke følelsene synke inn. Det var da det slo meg at jeg var født på feil plass og endelig kom dit jeg hørte hjemme.

Mye nytt skulle læres, språket, skikk og bruk, og ikke minst måtte jeg bli kjent med naturen og dens innvånere fra dalbotnen til høgfjellet.

Første sommeren fikk jeg mange bekreftelser på at valget var rett. Jeg trivdes på min nye arbeidsplass, og takket være gartnerfamilien ble jeg relativ raskt integrert i lokalsamfunnet.

Jeg leste om landets historie, okkupasjonstiden, og lokale bygdebøker. Og falt spesielt for ordene: For å forstå din nåtid må du kunne din fortid.

Jeg minnes de første møtene med fugler og dyr som ikke fantes i mitt gamle hjemland. Og husker godt det første møtet med to elger i skumringen på den innerste gården Lyngheim øverst i bygda. Det var på samme gården jeg så den første hjorten et par år senere. En stor staslig 12 takker, som beitet fersk groe mellom hesjene.

Det var også en sterk opplevelse å se villrein for første gang. Jeg hadde kjøpt en moped og pakket sekken med utstyr og kjørte til Lesja og inn til enden av Dalsidevegen, ved Skamsdalsætrin. Jeg fulgte råket etter elva Jori inn til Lesjøen og slo opp teltet på en lagelig plass og satt i teltåpningen og spiste da en stor reinflokk på mange, mange, hundre – ja, kanskje tusen – dyr kom trekkende, hele fjellsiden levde.

Jeg traff et legendarisk sesongoppsyn, slo følge med ham et par dager og hørte om «Snøhettatragedien», og fikk forklart om den store villreinstammen, sett den nedbeitete vegetasjonen og de magre dyra som ble felt.

Inne på hjemfjellet hadde orrhaner en spillplass. Jeg og en annen ungdom grov en tunnel inn i en snøskavl og muret opp en «iglo» med små kikkhull mot spillplassen. En natt krøp vi inn i hullet, lå i soveposene og ventet. Før soloppgang hørte vi den første sjoingen fra orrhanene i grantoppene rundt spillplassen. Det var ulidelig spennende da de første slo seg ned og begynte å spille. Det kokte av liv, de buldret og sjoet i intens vårdans. En slo seg ned på toppen av igloen og spilte så snøen drysset ned i hodet på oss, og to spilte en meter fremfor kikkhullene. For ikke å forstyrre fuglene lå vi i hulen til godt ut på formiddagen. Dette var en sterk naturopplevelse for en som til da kun hadde lest om orrfugl.

Både som planteskoleeier, jeger og fisker. Levde jeg tett på årstidene og var underkastet naturens luner.

Langvarig tørke, gikk ut over nattesøvnen. Da var det å flytte vanningsanlegg dag og natt. Langvarig nedbør gjorde det umulig å komme utpå åkrene. Barfrost, drepte mange planter i potter. Men iblant skinte solen og avlingene ble riktig gode. En planteskolegartner må være tålmodig. Det tar fra 3 til 5 år og produsere en buske.

Leserne kan få inntrykk av, at ham der. Natur-nerden, må være noe ensporet!

Jeg har også andre interesser. Har spilt slagverk i korp i 15 år. Liker musikk og spiller litt orgel for egen del, og har vært leder for 4H og gått flere treskjærerkurs. Lært ornament og akantus tegning og har skåret ut en del selvtegnet treskurd.

 Jeg så en fremtid i datagreie, (som gammelkara uttrykker seg i trilogien om Livet i Libygd.)

Anskaffet meg en datamaskin. Ja maskin, i ordets rette forstand. Var dette en skikkelig maskin, som varmet opp rommet den sto i. Den kostet skjorta, og kunne lite, sett med dagens øyne. Min IPhone kan hundre ganger mere.

Denne førstemaskinen var begynnelsen, på dette som er en selvfølge i dag.

 

 

 

 

 

 

 

Men tilbake til boken: Fortellinger om folk og livet i og med naturen. Følg med på torsdag.

Ta gjerne en titt på min hjemmeside www.mogenslorentzenbok.com