Torsdag 22.06.2023

For meg er det viktig å skrive virkelighetstro om livet i naturen. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Livet til Raudhamran-simla ble født en maidag på en barrabbe ovenfor Raudhamranbua på Hornsjøhøe i Dovre. Mora sleikte kalven rein og åt etterbyrden. Den fine kalvepelsen tørket raskt i vårværet. Ho reiste seg, tok noen ustøe skritt, fant juret og sugde feit, varm mjølk. Mora var årvåken overfor farer. Ei uoppmerksom ungsimle mistet kalven til ørneparet som hadde gode dager i fjellet.

Jon fjelloppsyn, lå på trygg avstand og fulgte den vesle simlehopen i teleskopkikkert. Kalvingen hadde gått bra og var snart over. Han trakk seg usett tilbake, for simler med nyfødte kalver tålte lite forstyrrelser.

Det lunefulle vårværet skiftet fort fra sol og bris til stri vind og våte snøelinger. Men kalven tålte været og la på seg av den feite, næringsrike mjølka. Snøen smelta, og heilo, boltit, gjøk og andre trekkfugler holdt konsert om kapp med rypa i lyse netter. Nede i Djupdalen og ut i Haverdalen strekte næringsrike spirer seg mot lyset. Simlene beitet, kvilte og la på seg etter vinterens magre kost. Kalvene apte etter mødrene og lærte hvilke planter som smakte best. De lekte og sprang rundt, overvåket av vaktsomme mødre. Dyra trakk over Sletthøe til Kvannslådalen. Der beitet mange ulldyr til bråkete klang-klang-lyder. Ulldyra uroet ikke grådyra. Det var annerledes med tobein som gikk enslige eller i flokk etter reksler. Tobeina skapte frykt, og grådyra trakk unna.

Den vesle flokken med simler og kalver holdt seg for meste rundt Dørålflye og Sletthøe, og dyra trakk opp Langfonnskridu og ørtet for å unngå insektplagen på varme dager. Dette var fredelige områder, med ferskt beite i kanten på snøleier og langs kjølige vass-sig.

Ut på ettersommeren trakk flokken mot nordaværet over Gravhøe, ned Gravhøtangen og krysset Grimsdalsvegen. En tid oppholdt de seg lang nord i fjella rundt Storehøe, Halvfarhøe og Gråhøe. Det var tidvis mye grådyr i området. En morgen var det grønnkledde tobein og tobeinlukt overalt. Det smalt, og dyr stupte. Dyra ble uroa og trakk unna, men snart var tobeina der igjen, med nye smell, og nye dyr stupte. Svartfuglene hadde festmåltid på restene…

Mange år senere.

Bukkene var late og holdt seg i egne småflokker. På dagtid sto de ofte høgt i Hornflågån. En yndet plass var den østre akselen mot Fremre Vulutjønn. Bukkene var ikke skvetne for tobein og brukte de urgamle trekkvegene. Noen krysset årlig Frydalen og hadde sommerbeite i Tjønnseterfjellet.

Da høsten kom og grønnkledde tobein igjen inntok fjellet, smalt det en tidlig morgen da hun sammen med en liten hop trakk over Nørdre Bågåskardet. Hun kjente et stikk i siden, sprang noen skritt, sjanglet, ble svimmel og falt. Før alt ble svart, hørte hun den kjente klunkelyden fra svartfuglen.

Foto av Reinsimla: Fotograf ukjent.

Foto av bukkeflokken: Tord Bretten.