Vi nykonfirmerte 14 åringer som ikke fortsatte skolegangen på ungdomsskole og gymnas, skulle lære praktisk arbeid. Ette vi var konfirmerte hadde vi lov til å røyke – legalt. Jeg var imidlertid av de få, som tok avstand fra å dra røyk frivillig ned i lungene.
Sønner til gårdbrukere skulle være til nytte på gården og lære praktisk arbeid. De skulle ikke bruke unyttig tid på ungdomsskole, eller gymnas. Slikt var forbeholdt ungene til funksjonærer, kjøpmenn og lignende.
Hvem andre enn gårdbrukeren selv, som i mitt tilfelle var min far. Var bedre egnet som læremester?
Følgelig ble jeg gardskar hjemme. Jeg sto nederst på den jordbruksfaglige rangstigen og kjørte ku og grise møkk ut i trillebør og tippet den på møkkdungen morgen og kveld.
Fôr inn i ene enden på dyra og møkk ut i andre. Litt av en utfordring for en bokorm og villmarkens sønn.
Puberteten sto for døren. Jenter var blitt noe spennende, og de peneste nesten uoppnåelig. Jeg var selvsagt interessert i et par riktig pene, men hadde verken tid eller hellet med meg.
Jeg bestemte meg i 17 års alderen. Jeg skulle ikke bli bonde som far. Men utdanne meg til forstmann, eller noe med viltforvaltning.
Nå er det imidlertid slikt at drømmer og realiteter er to forskjellige ting.
Den ene hetter finansiering.
Den andre er hva fedre på den tiden bestemte.
Barndommens glorie omkring far bleknet.
I barndommen var fars ord de gjeldende, for fedre veit og kan alt, eller nesten alt og de prater alltid sant.
Da jeg kom i opposisjonsalderen. Ble bildet nyansert. Nå så jeg nok mer opp til kameratenes fedre.
Når far sto fast i en diskusjon med oss unggutter, dro han ut trumfkortet fra ermet. Ja, ja, dere ungguttet har ikke opplevd 30 åras krise.
Så da då!
Jeg kalte ham erkekonservativ. Det kan ikke utelukkes at jeg den dag i dag er i fortsatt opposisjon?
Ettersom jeg frem til nå har praktisert det stikk motsatte av erkekonservatisme. Jeg går for øvrig kledd i fargerike ungdommelige klær.
Forfatterepoken ligger litt frem i tid, men den kommer. Så følg med.
