Lørdag den, 15.04.2023

Mitt liv som jeger og fisker begynner i ung alder.

Som leserne for lengst har skjønt, startet mitt liv som villmarkens sønn og fisker tidlig. Meget tidlig, jeg fanget min første ørret som 5 åring. En kjempefisk på 750 gram. Spolen slepte nesten etter bakken.

Jeg fulgte også min far på jakt fra 5-6 års alderen og snuste inn inntrykk og lukten av skutt vilt og patronhylser.

Utforsking av mølledammen, var krevende, en måtte unngå partiene med bunnløs gjørme, som de voksne sa, for og skremme vi guttunger, men de beste fiskeplassene for ål og gjedder var selvsagt de mest ufremkommelige.

Jeg ble lommekjent og hadde mine faste stier, og oppdaget at takrørskogens rotnett, bar godt over de bunnløse partiene.

Mødre som har vannskrekk, kan være til besvær, for en gutt som er fisker, og villmarkens sønn, ute på farlige ekspedisjoner. Det mødre ikke veit, har de ikke vondt av, og det er bare dumminger som forteller alt.

12 år gammel skjøt jeg med salonggevær og hagle. Noen lesere vil sikkert reagere på dette. Men slik var det på den tiden. Selvfølgelig foregikk våpenbruken under streng tilsyn fra far/fedre.

Jaktgeværer hang for øvrig på veggen i stuene på den tiden. Ordet våpenskap var ukjent, og på den tiden gikk alle skikkelige mannfolk med kniv. Det var utenkelig å stikke andre med kniv. En kniv skulle kun brukes til praktiske gjøremål.

Jeg er oppvokst med hunder, og fikk min første hund som 14 åring. En åtte uker gammel korthårete Vorsteher tispe, som fikk navnet Puk. Hun ble ikke bare en god jakthund, men også en mild og vennlig familiehund, og nabo barnas venn.

I min første bok om livet i og med naturen. Er Puk er i likhet med oppveksten min, røyking av ål og mye annet, beskrevet  Dette kommer jeg tilbake til ut på sommeren.

16 år gammel fikk jeg min første moped, eller knallert, som denne forvokste sykkelen med en liten totaktsmotor, ble benevnt som.

I medvind, kom farkosten opp imot 30km/t. Når vi to var ute og farte, kjørte jeg sakte og Puk sprang langs vegkanten ved siden av knallerten.

En dag stoppet Puk. Jeg også. Så hoppet hun opp på tanken og la seg i fanget mitt. Hun syntes sikkert det var urettferdigheten, at hun måtte springe ved siden av og jeg satt makelig på baken.

Slik kunne vi ikke kjøre rundt, så jeg snekret en kasse, skrudde den på bagasjebæreren og foret den med et pledd, og vi ble et kjent bybilde når vi kom putrende. Jeg uten hjelm og Puk bak i kassen med ørene flagrende.

Puk og jeg satte våre fotavtrykk på flere vis, noe som også er beskrevet i min første bok, om livet i og med naturen. .

I pubertetsalderen bleknet en glorie. Noe du kan lese om på torsdag.