Jeg har alltid sett på damer som likeverdige og har opp gjennom tidene vært forbannet på folk som hadde nedlatende holdninger til damer.
To gode arbeidskollegaer hadde omtrent have lønna av hva vi gutter hadde, enda de jobbet like raskt og effektivt som oss.
Derfor skrev jeg kapitelet Ei jente med tæl, som en hyllest til dere jenter.
Cornelia, datteren til Margrethe og Jens Fjelldalsli vokste opp som enebarn på Fjelldalsli, den innerste gården i sidedalen vest for hoveddalen. Med sine 240 dekar dyrket mark og 30 000 mål produktiv furuskog var dette en god gård med rike ressurser.
Cornelia var ikke et vanlig navn i dalen. Så var det heller ikke ei vanlig jente som bar navnet. Hun lå aldri på latsida og var aktiv og sterk, både fysisk og mentalt. Hun brukte naturen som lekeplass og ferdedes ute i all slags vær til alle årstider, og var lommekjent i skogen og fjella rundt garden alt som jentunge…
***
Jeg må ha en tenkepause og samle krefter i naturen, tenkte hun, kjøpte et telt og slo seg til på en slette inne i skogen, fisket og gikk lange turer. Det var i dalen hun ville bo og leve, men hvordan? Hva kunne hun få til med ingenting? Hun måtte skaffe, arbeid og inntekt…
***
Hun måtte skaffe ved og fikk henvist en teig i Statskog, der hun hogg mange favner bjørkeved. Insektene var plagsomme. Fjellsokken var verst, den beit så blodet rant, og hun så ikke ut i ansiktet av stikk. Hun badet og vasket seg i kulpen nede i elva sene kvelder. Skulle en fisker se henne, fikk han vel sjokk når det sto ei naken hulder ute i elva i det trolske halvmørket…
***
I mars var det mildt med bløtsnø om dagen og hard skare om natten. Da hun kjørte hjemover fra jobb etter siste skift mandag kveld, gikk det galt. Normalt sto hun på ene kneet, der det var ujevnt, dette ga bedre balanse og en var raskere til å reagere. Her i løypa satt hun på setet og var for sein. En skiløper var gått på baken i bløtsnøen i helga og laget en skikkelig dump. Den ene skien skar ned i den steinharde dumpen, og skuteren veltet…
