Dessuten skal jeg bli veterinær når jeg blir stor
Barnebarnet Sofie på 10 år var på sommerferie og ville være med meg på kadaver-undersøkelser. Vi prøvde å forklare hva dette dreide seg om, men hun så ikke noe problem med døde dyr. Hun brukte sitt sedvanlige uttrykk som motargument: «Ja, og hva så?» Hun var viljesterk og tok ikke et nei for et nei, og argumenterte smart: «Dessuten skal jeg bli veterinær når jeg blir stor, og da er det viktig å kunne noe om dyr.» Det var ikke annet råd enn å ta en telefon til mora, som kjente den unge damen og ga grønt lys.
Lammet vi undersøkte var ferskt, så hun slapp å oppleve sterk og ubehagelig kadaverlukt. Jeg flådde, noterte på skjema og fotodokumenterte. Lammet var ikke drept av rovdyr. I undervisnings øyemed, klippet jeg opp ribbeina langs ryggraden, så alle innvortes bestanddeler lå blottlagt i sin naturlige tilstand, mens den unge damen hadde «nesen ned i». Hun spurte, jeg forklarte:
«Jaha, er det slik lunger ser ut.»
«Ser våre også slik ut?
«Er dette hjertet?»
«Nyrer, dem har jeg hørt om, de lager tiss?»
«Dette er blæren.»
«Mhmm, som alt tisset er inne i.»
«Ja, akkurat.»
«Dette røret som går inn i lungene, er luftrøret.»
«Det andre som går gjennom mellomgolvet og inn i magesekken, er spiserøret.» «Jaha, der all maten vi spiser går gjennom, ned i magen og videre ut som bæsj.» Hva er dette? Å, mellomgolvet, det sa du jo.»
«Og bak mellomgolvet ser du leveren.»
«Mhmm, den vi lager leverpostei av.»
«Og dette på venstre side av magesekken er milten.»
«Har vi også milt? Hva bruker vi den til?»
«Du Sofie, jeg er ikke spesialist på anatomi eller noen doktor. Men milten er med på å rense blodet.»
«Neste gang du skal ut og undersøke sau, vil jeg bli med, for dette var spennende!»
Neste gang, ble noen dager senere. Gjeteren i et sankelag ringte, han sto ved et dødt lam inne på fjellet…
Der forlater vi min første bok og søker nye utfordringer.