Torsdag den 20 juli 2023

Glimt fra boken Fortellinger om folk og livet i og med naturen. Kap. Livet til ei reinsdyrsimle

Livet til Raudhamran-simla

Ho ble født en maidag på en barrabbe ovenfor Raudhamranbua på Hornsjøhøe i Dovre. Mora sleikte kalven rein og åt etterbyrden. Den fine kalvepelsen tørket raskt i vårværet. Ho reiste seg, tok noen ustøe skritt, fant juret og sugde feit, varm mjølk. Mora var årvåken overfor farer. Ei uoppmerksom ungsimle mistet kalven til ørneparet som hadde gode dager i fjellet.

Jon fjelloppsyn, lå på trygg avstand og fulgte den vesle simlehopen i teleskopkikkert. Kalvingen hadde gått bra og var snart over. Han trakk seg usett tilbake, for simler med nyfødte kalver tålte lite forstyrrelser.

Det lunefulle vårværet skiftet fort fra sol og bris til stri vind og våte snøelinger. Men kalven tålte været og la på seg av den feite, næringsrike mjølka. Snøen smelta, og heilo, boltit, gjøk og andre trekkfugler holdt konsert om kapp med rypa i lyse netter. Nede i Djupdalen og ut i Haverdalen strekte næringsrike spirer seg mot lyset. Simlene beitet, kvilte og la på seg etter vinterens magre kost. Kalvene apte etter mødrene og lærte hvilke planter som smakte best. De lekte og sprang rundt, overvåket av vaktsomme mødre. Dyra trakk over Sletthøe til Kvannslådalen. Der beitet mange ulldyr til bråkete klang-klang-lyder. Ulldyra uroet ikke grådyra. Det var annerledes med tobein som gikk enslige eller i flokk etter reksler. Tobeina skapte frykt, og grådyra trakk unna.

Den vesle flokken med simler og kalver holdt seg for meste rundt Dørålflye og Sletthøe, og dyra trakk opp Langfonnskridu og ørtet for å unngå insektplagen på varme dager. Dette var fredelige områder, med ferskt beite i kanten på snøleier og langs kjølige vass-sig.

Ut på ettersommeren trakk flokken mot nordaværet over Gravhøe, ned Gravhøtangen og krysset Grimsdalsvegen. En tid oppholdt de seg lang nord i fjella rundt Storehøe, Halvfarhøe og Gråhøe. Det var tidvis mye grådyr i området. En morgen var det grønnkledde tobein og tobeinlukt overalt. Det smalt, og dyr stupte. Dyra ble uroa og trakk unna, men snart var tobeina der igjen, med nye smell, og nye dyr stupte. Svartfuglene hadde festmåltid på restene.

Siden den vesle kalven på 2,7 kg. ble født i mai, har hun lagt på seg av feit morsmjølk og det næringsrike karrige fjellbeite og er blitt en stor kalv på 50 kilo nå sist i august og hun er klar til og møte vinteren.