Bokormen og forfatteren Bokormen og forfatteren er også naturelsker

Lørdag den, 13.05.2023

Tilbake til bokormen og villmarkens sønn. Lekser var…  men skrive stil var moro.

Lekser var definitivt ikke min greie. Med unntak av stil.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Skrive stil var moro. Da kunne en slippe fantasien løs og det gikk unna med blyant, kun avbrutt når blyantspissen knekket og blyanten måtte kvesses.

Siden så blekket bokstaveligtalt sprutet. Omtrent som logoen i Flåklypa tidende. For stilene hadde en stor utfordring, de skulle renskrives med blekk, uten skjemmende klatter og sprut. Skulle en oppnå karakteren: Meget

Jeg hadde lett for å skrive og pøste på med kommaer, punktumer, ord og setninger uten sammenheng. Tidvis på grensen til det uforståelige.

Grammatikk, hm. Så det ble en del anmerkninger med rød penn.

Lesere som er gode i norsk, har sikkert registrert at jeg fortsatt sliter med kommaer og punktumer. Men nå har jeg en språkvasker og en korrekturleser til og hjelper meg, slik at bøkene mine på det grammatiske feltet holder en god kvalitet. Innholdet er mitt ansvar.

Skolen var i hele tatt et forstyrrende element i villmarkens sønns frie liv.

Vi hadde kristendomsundervisning på den tiden.

Pugge salmevers, hva var vitsen?

Det gamle testamente var en spennende historie og en kunne slippe fantasien løs, når læreren fortalte.

Men at Jesus under et bryllup, klarte å gjøre vann til vin, følte jeg var noe lureri. Jeg så for meg at han hadde senket en leirkrukke med vin ned i brønnen før bryllupet. Men jeg kunne  jo ikke bevise påstanden og var den feil. Var det i så fall ikke første gangen og neppe siste gangen jeg har tatt feil..

Gymnastikk var ingen sak, jeg villmarkens sønn var i veltrent og i toppform, så jeg klatrer opp til taket i tau og balanserte på bommen uten problemer.

Når det var finvær og det passet læreren og få en time med frisk luft, hadde vi fotball. Dette er min påstand, ettersom vi aldri hadde fotball i regn og vind.

Men fotball. Jeg skjønte ikke en skit og da jeg som forsvarsspiller endelig fikk ballen smelte jeg til med et vellykket selvmål, kanskje mye på grunn av at keeperen sto og lente seg til ene stolpen.

Apropos regn og vind. Jeg elsket regnvær, for da var det godt fiskebett.

Torsdag den, 11.05.2023

Forfattere er … Del 2

Som nevnt på lørdag, har flere kvinnelige forfattere surret og surrer fortsatt i hodet mitt. Men før vi er innom dem vil jeg også nevne noe at det som er skrevet om kvinner. Ikke bare av kvinnelige forfattere, men også mannlige og jeg drar frem Stieg Larsson.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Stieg Larssons trilogi om menn som hater kvinner, og skjebnen til Lisbeth Salander, hennes mor og flere andre kvinner. Er en utrolig velskrevet trilogi, om overgrep og menneskelig urett begått mot kvinner.

I den utrettelige kampen for rettferdighet. Viser nettverket rundt Lisbeth Salander, at de tidvis var villige til å gå litt over grensen til det lovlige. For å oppnå rettferd og de gir seg ikke, selv om hun ikke helt takler hjelpen fra dem.

Men dritsekkene fikk i tur og orden sin bekomst, ikke bare takket være “Kalle jævla Blomquist” sin utrettelige kamp, men også Lisbeths sterke egenvilje og handlekraft.

Flere kvinnelige forfattere har en skrivestil som fenger meg, ofte overgår de de mannlige forfattere, med sin tenke og skrivemåte.

Men så er det også noe eget med damer. Noe som også fremgår i samtlige av mine bøker.

For jeg er antakelig ikke upåvirket av enkelte forfattere og deres bøker, noen har surret i hodet , både når jeg har lest dem og etter jeg har lagt dem fra meg

Som gammeldoktoren i Libygd trilogien sa: Kvinner er ikke bare penere enn oss menn. De er også smartere. Men selvfølgelig også mer uforståelige iblant. Særlig min kone.

Libygd-trilogien? De bøkene har vi ikke hørt om.

(Jeg var så vidt innom dem på torsdag.)

Hvem har skrevet dem? Vil sikkert noen lesere tenke.

Det har jeg, Mogens Lorentzen bloggeren i Bokormen og forfatteren. Men vi er ikke riktig kommet så langt ennå, så følg med. Snart dukker forfatteren opp.

Jeg har mange favoritter blant de kvinnelige forfattere . Selv om du sikkert for lengst har skjønt at jeg ikke leser rosa – romantiske bøker.

Karen Blixen, den danske forfatteren sitter øverst på min favorittforfatter-kransekake, med Den Afrikanske farm.

“Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong”.

Dette sier seg selv at jeg med mine interesser, er grepet av Karen b

Blixens liv på Den Afrikanske farm.

Jeg har for øvrig selv vært både vært der og i Tanzania, men det kommer jeg tilbake til ut over høsten.

Sigrid Undset sin Kristin Lavransdatter er en annen topper.

 Anne Karin Elstad sine fire bøker i romanserien om Innhaugfolket. I like så.

 Anne Holt sin rollefigur Hanne Wilhelmsen. Sammen med.

Hanne Kristin Rhode sin Wilma Lind, er damene sine.

Astrid Lindgren Topper de svenske kvinnelige forfattere.

Hvem har ikke lest en godnatt-historie om Emil på Lønneberget for barn eller barnebarn?

Iblant har jeg faktisk lurt på om det var et snev av Emil i meg, da jeg var guttunge.

Elsa Beskow sine bøker ikke minst tegningene. Var favoritter i mitt tidlige bokorm-stadie

(Se uke 2 Del 1 torsdag den 23.03.2023)

Jeg husker ennå glimt av Puttes eventyr i Blåbærskogen.

På lørdag skal vi se litt mer på villmarkens sønn.

Lørdag den, 06.05.2023

Lars Mytting fra Midt-Gudbrandsdalen. Er selvsagt en av mine favoritter. Ikke fordi vi kommer fra samme distrikt. Mer fordi Lars Mytting i likhet med meg, er et naturmenneske og det han skriver om naturen og folk er ekte. Jeg har ikke funnet en eneste faktafeil og da blir bøkene gode og virkelighetsnære.

Men der stopper likheten mellom oss. for Lars Mytting er en forfatter i særklasse. Jeg når ham knapt til knærne.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Søsterklokkene og Hekne-veven er to meget velskrevne og tankevekkende bøker.

De har gitt meg mange fine tankefulle stunder, forfatteren har truffet noe nerver.

Han bruker også en del lokale navn i sine bøker og jeg smilte når jeg leste om kjenninger, som var flettet inn.  Dansken Lorentzen som skal lære Gerhard Schönauer og prate norsk, for språkene er jo nesten like. Lars  Mytting har tillagt den godeste Lorentzen til og være pløsete, men dette er noe jeg fortsatt ikke er.

Jeg venter spent på de tredje og siste boken i søsterklokketrilogien

Kjell Aukrust er en annen favoritt. Det står mye mellom linjene i bøkene hans. Som spenner vidt, fra bygdehumor og alvor, til små hverdagslige gleder og sorger. Tegningene til Kjell Aukrust er i særklasse.

Hvem andre enn Kjell Aukrust kan si: «Gud velsigne vor herre» uten å bli uthengt verbalt?

Det er ve l et snev av både Ludvig og Solan i de fleste av oss.

Det påståes at noen av personene i  mine bøker om LIVET I LIBYGD har et snev av Kjell Aukrust i seg. Ikke umulig. Men jeg har vært bevisst på og ikke plagiere. (Vi kommer til mine bøker senere)

Helge Ingstads beretninger om livet hos indianere og eskimoer.

Er en historisk klassiker i mine øyne. Eksempelvis hvordan og hvorfor «Villrein-eterne» spiste og bruker alt på villreinen de har felt.

De hadde ikke mangelsykdommer på tross av denne ensidige kosten i lange og iskalde vintre.

Men så spiste de jo også alt på dyrene. Særlig det som vi nå til dags ser på som avfall eller i beste fall som dyrefor.

Jeg tenker da på nesebrusken, hjernen, margbeina, lever, hjerte, tunge, nyrer og nyrefett, tarmer, fettet rundt tarmene, vom og sågar vomm innholdet.

Mikkjel Fønhus sin spesielle form for naturskildringer, er i særklasse. Ikke minst med tanke på tiden hans bøker er skrevet i. Han satte miljøvern, naturmangfold og menneskets forhold til naturen på kartet, på en eventyrlig måte.

Leif G.W. Persson og hans tidligere erkefiende Jan Guillou. Er også populære forfattere både hver for seg og sammen. Jeg har lest de fleste av deres bøker. Begge er for øvrig jegere.

Leif G.W. Perssons selvbiografi, “Gutten til Gustav” er en fornøyelig men også tankevekkende bok. Guttungen Leif “Leffe”, senere “Willy Vingemutter” grunnet noen utstående ører, vekket assosiasjoner hos meg.

Det var noe med guttungens fantasi, opplevelser og tanker omkring de voksne og den l underlige voksenverden som…

Ikke å forglemme de kvinnelige forfattere. Noen av dem har surret og surrer fortsatt  i hodet mitt.

Jeg fortsetter med korte beskrivelser av forfattere på torsdag.

Torsdag den, 04.05.2023

Bokormen leser litt av hvert, for å si det rundt. Men jeg kan trekke frem fire ulike bøker, som eksempler på bok-smaken min.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En mann ved navnet Ove, av Frederik Backmann.

En herlig velskrevet og tenkevekkene  bok. Som pendler fra tragedier til humor. Fra stivbeint stahet, til dyp kjærlighet. Oppmykende omsorg og ettertanke. Og det kun finnes et bilmerke i hele verden, nemlig Saab.

Ingen kan lufte radiatorer og reparere sykler lenger

Iblant skal det ei Parvaneh og hennes døtre på 3 og 7 år til, for å ruske opp i oss Ove typer.

Berlin Nederlaget 1945, av Antony Beevor.

Er en sterk, dokumentert beskrivelse av krigens vanvidd og ofre. Som først og fremst er de sivile, i hovedsak kvinner og barn.

Der både nazistenes og den røde armes stolthet, fanatisme, hevnens grufullhet og ondskap skildres uten omsvøp.

I tv seriene Apokalypse om første og annen verdenskrig er det slående hvordan diktatorer og middagsmette generalene deres tenkte og drev millioner av mennesker i døden.

Ingen tok lærdom, av den første verdenskrig, for den andre verdenskrigen er på mange vi en kopi av den i så måte.

Slaget om Berlin er både rystende og gripende. Beevor skriver at 2 millioner tyske kvinner ble voldtatt, mer enn halvparten som en hevn over nazistenes  overfall av Russland.

Da boken utkom i England i 2002 protesterte russiske myndigheter heftig, men Beevor viste til sine godt dokumenterte funn i tyske og russiske militære arkiver

Arten som forandret alt, av Hans K. Stenøien og Reidar Andersen.

Er en reise gjennom menneskets utvikling og erobring av naturen. Uløselig knyttet til hvordan vi har formet naturen, for å dekke våre behov.

En skikkelig tankevekker om hvordan vi mennesker, med all vår teknologi har reist til månen, besøk alle plasser på kloden også de dype verdenshavene. Utryddet mange sykdommer, våre forfedre døde av, og utviklet avansert datateknologi.

Samtidig som vi innehar enorme kunnskaper om livet på jorden, forsøpler vi både vårt drikkevann og havene. Utrydder arter i det økologiske samspillet og naturen ødelegges i heseblesende tempo. På vår jakt etter mer profitt og mer velstand.

Men selv om vi har kunnskapene, klarer vi og se veien videre? Spør forfatterene.

Min skyld av Abid Raja.

Er den siste nye på listen.

En ærlig og meget sterk og velskrevet selvbiografi. Som også forteller om sterke inngrodde holdninger og tradisjoner til et folkeslag, som flykter fra noe, men ikke fra «nissen på lasset» og hvordan språkvansker og kulturkollisjoner påvirker livet til de som flyktet og ikke minst neste generasjon som ble underkastet utdaterte holdninger og tradisjoner i det nye landet deres.

Boken gir en mange tanker men også avmakt med tanke på de ulike kulturers problemer med å forstå hverandres levesett.

Alle er ikke like sterke og heldige som Abid Raja. Hans kone er hans “lottogevinst” for å si det enkelt.

På lørdag vil jeg fokusere på noen forfattere.

Lørdag den, 29 april 2023

 Sluke en bok

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hvem har ikke slukt bøker som er så spennende at en ikke kan legge dem fra seg. En tid slukte jeg alt. Men ble etter hvert lei enkelte krimforfattere. Der en stort sett visste slutten på bok nummer 2-3-4 osv. Når en hadde lest den første. Opplegget i de neste var det samme. Morderen var bare en annen enn i de foregående bøkene, og slett ikke den det så ut for å være.

Lese en god bok sakte andre gangen. Som du sikkert også har erfart. Så er det en helt annen bok. Når en leser den andre gangen, og leser sakte, og får med seg dybden i ord og setninger, ikke minst hva som står mellom linjene.

Slik jeg opplevde barndommens favoritt bok, som satte dype spor i meg og har preget min skrivestil. Nemlig: Den jyske rævs hændelse.

 Bokormens liv har bestått av epoker.

Etter jeg vokste til, endret vitebegjærligheten og bokvalgene seg. Fra billedbøker, Paw og Nybyggeren i Canada, til mer og mindre interessante krimbøker, og videre til fag- og historiebøker.

I en historiebok sto følgene: for å forstå din nåtid, må du kunne din fortid. Den satt, her var det noe som fengte.

Jeg begynte å interessere meg for folkevandringen fra Olduvaidalen for 1,9 millioner år siden, der folk spredte seg ut over kloden og mine genetiske stammefeller villreinjegere fulgte villreinen fra slettene oven for Svartehavet og videre langs iskanten til Sør-Frankrike og opp gjennom Europa til Skandinavia og i dag er benevnt som homo sapiens-sapiens.

Jeg tok to ulike DNA tester, mine forfedre var villreinjegere og begge viser at jeg er i genetisk slekt med ismannen Ötzi som ble funnet godt bevart i en isbre i Østerrike.

Dette skal jeg komme tilbake til ut over sommeren.

Gode bøker beriker livet. Om jeg statistisk har lest 10 bøker i året i 72 år. Skulle det bli 720.

I virkeligheten har jeg nok lest 3x så mange.

Alt fra riktig gode og til dem en glemmer innholdet i straks en har lest dem.

De dårlige bøkene er omtrent som smaken av billig vin som blir borte i munnen etter en har svelget den ned.

Noen bøker er så uforståelige og har gått i glemmeboka.

En kan lure litt på både forfatteren, utgiveren og ikke minst anmeldelsene.

På torsdag skal jeg nevne noen bøker blant mine favoritter.

Torsdag den 27 april 2023

Etter noen år kom uroen i kroppen og jeg vendte tilbake til Gudbrandsdalen i 1972.

Det var her jeg ville leve og startet min egen bedrift, med hageplanlegging, salg av trær – busker og jordbærdyrking. Siden la jeg om driften til en ren engros planteskole. Der jeg hovedsakelig produserte frøplanter av norske trær og busker.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I tillegg til driften av planteskolen, var jeg var sesong-jaktoppsyn under villreinjakta.

I 15 år også kommunal ettersøksjeger, og har stt det meste, når det gjelder kollisjoner mellom biler og hjortevilt.

Ble skilt, levde singel et par år og fant en samboer.

Etter 30 års drift ville jeg gjøre noe annet i livet, før det var for seint og jeg la ned planteskolen, til forskrekkelse for flere.

Jeg utdannet meg til naturoppsyn og ble fastansatt i Statens naturoppsyn region Oppland. Hvor jeg primært jobbet med de fire store rovdyr.

Jeg elsket denne allsidige naturrelaterte jobben, og hadde naturopplevelser som få er forunt.

Vi samlet DNA materiale. Som her på fotoet, hvor jeg samler bjørnehår i et hi.

Samt yngelregistrering av jerv og gaupe for forskning og forvaltning.

Vi ble iblant pålagt og «Ta ut» enkelte individ som

enten hadde gjort skade på husdyr. Eller der det var fare for skade. (Ta ut, er et finere uttrykk for skyting av freda rovvilt.)

Vi kontrollerte også felt rovvilt . Som her på fotoet hvor jeg  registrer, merker og veier en felt hanjerv.

I hele tatt en meget allsidig jobb.

Vi førte tilsyn og kontroll av de syv særlover.

Mye tid gikk også med til informasjon, eksempelvis overfor skoleklasser..

Jeg hadde ambisjoner om å holde på i denne flotte jobben til jeg var 70 år, men et års tid før, sa flere ledd i Kroppen stopp.

Jeg pensjonerte meg høsten 2012, og vi flyttet til det herlige klima på Kypros, hvor jeg fortsatt lever.

Men forfatteren, når skal vi høre om ham?

Jeg har gitt noen små hint frem til nå, og forfatterskapet blir selvsagt preget av mitt allsidige liv som yrkesaktiv. Da jeg kan skrive om ulike emner på en troverdig og ekte måte.

Ha litt tålmodighet, så kommer forfatteren sterkere inn i bildet fremover.

Lørdag den, 22.04.2023

Jeg ble innkalt til 16 måneders førstegangstjeneste. Endelig etter 5 lange år var jeg ferdig som gardskar, og far måtte motvillig gi slipp på meg, da han sto under det militære når det gjaldt lover og regler. Jeg trivdes i det militære, særlig med orientering, skyting og overnatting ute, men mislikte noen tåpelige befal i rekruttiden.

I rekrutt-tiden fikk jeg kjøreopplæring på tyngre kjøretøy, og endte opp med den ene av kasernens to nyeste lastebiler, med synkronisert girkasse. Føreren satt høgt oppe over motoren, i et oppvarmet førerhus og var konge. Jeg var stolt som en hane. Tenk å få kjøre en slik bil.

Siden ble jeg trommeslager i drillkorpset, som hadde parade hver lørdag formiddag. Til beundrende blikk fra unge damer etter gatene i garnisonsbyen. Mens kammeratene hadde lørdagsreingjøring. Forskjell på folk har det alltid vært.

Jeg dimitterte til nyttår og kunne ikke gå arbeidsløs. Så jeg ble igjen til praktisk nytte som gardskar hjemme på gården.

Etter endt militærtjeneste ble mine sko og revir, både billedlig og i praksis for trange. Jeg brukte vintermånedene til skaffe noen biinntekter og søkte på jobber i Norge og fikk jobb på et gartneri i Midt-Gudbrandsdalen. Jeg kjøpte en enveisbillett, med penger fra biinntektene og reiste til Norge første mai 1965.

Jeg trivdes i jobben og i Gudbrandsdalen. Ja ikke bare trivdes, men levde et berusende liv i og med den norske naturen.

Jeg søkte og kom inn på gartnerskole. Etter den 2 årige gartnerutdannelsen, jobbet jeg i gartnerier på Hadeland og i Larvik. Giftet meg og fikk to sønner. Ble norsk statsborger, og dermed innlemmet i det norske forsvar. Som sersjant i HV i 15 år. Nå var Dansken blitt helnorsk, i sjel og sinn.

Torsdag den, 20.04.2023

Vi nykonfirmerte 14 åringer som ikke fortsatte skolegangen på ungdomsskole og gymnas, skulle lære praktisk arbeid. Ette vi var konfirmerte hadde vi lov til å røyke – legalt. Jeg var imidlertid av de få, som tok avstand fra å dra røyk frivillig ned i lungene.

Sønner til gårdbrukere skulle være til nytte på gården og lære praktisk arbeid. De skulle ikke bruke unyttig tid på ungdomsskole, eller gymnas. Slikt var forbeholdt ungene til funksjonærer, kjøpmenn og lignende.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hvem andre enn gårdbrukeren selv, som i mitt tilfelle var min far. Var bedre egnet som læremester?

Følgelig ble jeg gardskar hjemme. Jeg sto nederst på den jordbruksfaglige rangstigen og kjørte ku og grise møkk ut i trillebør og tippet den på møkkdungen morgen og kveld.

Fôr inn i ene enden på dyra og møkk ut i andre. Litt av en utfordring for en bokorm og villmarkens sønn.

 Puberteten sto for døren. Jenter var blitt noe spennende, og de peneste nesten uoppnåelig. Jeg var selvsagt interessert i et par riktig pene, men hadde verken tid eller hellet med meg.

 Jeg bestemte meg i 17 års alderen. Jeg skulle ikke bli bonde som far. Men utdanne meg til forstmann, eller noe med viltforvaltning.

Nå er det imidlertid slikt at drømmer og realiteter er to forskjellige ting.

Den ene hetter finansiering.

Den andre er hva fedre på den tiden bestemte.

 Barndommens glorie omkring far bleknet.

I barndommen var fars ord de gjeldende, for fedre veit og kan alt, eller nesten alt og de prater alltid sant.

Da jeg kom i opposisjonsalderen. Ble bildet nyansert. Nå så jeg nok mer opp til kameratenes fedre.

Når far sto fast i en diskusjon med oss unggutter, dro han ut trumfkortet fra ermet. Ja, ja, dere ungguttet har ikke opplevd 30 åras krise.

Så da då!

Jeg kalte ham erkekonservativ. Det kan ikke utelukkes at jeg den dag i dag er i fortsatt opposisjon?

Ettersom jeg frem til nå har praktisert det stikk motsatte av erkekonservatisme. Jeg går for øvrig kledd i fargerike ungdommelige klær.

Forfatterepoken ligger litt frem i tid, men den kommer. Så følg med.

Lørdag den, 15.04.2023

Mitt liv som jeger og fisker begynner i ung alder.

Som leserne for lengst har skjønt, startet mitt liv som villmarkens sønn og fisker tidlig. Meget tidlig, jeg fanget min første ørret som 5 åring. En kjempefisk på 750 gram. Spolen slepte nesten etter bakken.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg fulgte også min far på jakt fra 5-6 års alderen og snuste inn inntrykk og lukten av skutt vilt og patronhylser.

Utforsking av mølledammen, var krevende, en måtte unngå partiene med bunnløs gjørme, som de voksne sa, for og skremme vi guttunger, men de beste fiskeplassene for ål og gjedder var selvsagt de mest ufremkommelige.

Jeg ble lommekjent og hadde mine faste stier, og oppdaget at takrørskogens rotnett, bar godt over de bunnløse partiene.

Mødre som har vannskrekk, kan være til besvær, for en gutt som er fisker, og villmarkens sønn, ute på farlige ekspedisjoner. Det mødre ikke veit, har de ikke vondt av, og det er bare dumminger som forteller alt.

12 år gammel skjøt jeg med salonggevær og hagle. Noen lesere vil sikkert reagere på dette. Men slik var det på den tiden. Selvfølgelig foregikk våpenbruken under streng tilsyn fra far/fedre.

Jaktgeværer hang for øvrig på veggen i stuene på den tiden. Ordet våpenskap var ukjent, og på den tiden gikk alle skikkelige mannfolk med kniv. Det var utenkelig å stikke andre med kniv. En kniv skulle kun brukes til praktiske gjøremål.

Jeg er oppvokst med hunder, og fikk min første hund som 14 åring. En åtte uker gammel korthårete Vorsteher tispe, som fikk navnet Puk. Hun ble ikke bare en god jakthund, men også en mild og vennlig familiehund, og nabo barnas venn.

I min første bok om livet i og med naturen. Er Puk er i likhet med oppveksten min, røyking av ål og mye annet, beskrevet  Dette kommer jeg tilbake til ut på sommeren.

16 år gammel fikk jeg min første moped, eller knallert, som denne forvokste sykkelen med en liten totaktsmotor, ble benevnt som.

I medvind, kom farkosten opp imot 30km/t. Når vi to var ute og farte, kjørte jeg sakte og Puk sprang langs vegkanten ved siden av knallerten.

En dag stoppet Puk. Jeg også. Så hoppet hun opp på tanken og la seg i fanget mitt. Hun syntes sikkert det var urettferdigheten, at hun måtte springe ved siden av og jeg satt makelig på baken.

Slik kunne vi ikke kjøre rundt, så jeg snekret en kasse, skrudde den på bagasjebæreren og foret den med et pledd, og vi ble et kjent bybilde når vi kom putrende. Jeg uten hjelm og Puk bak i kassen med ørene flagrende.

Puk og jeg satte våre fotavtrykk på flere vis, noe som også er beskrevet i min første bok, om livet i og med naturen. .

I pubertetsalderen bleknet en glorie. Noe du kan lese om på torsdag.

Torsdag den, 13.04.2023

 Den jydske rævs hændelser skrevet av Otto Kaaberbøl. Utgitt i 1946. Ble min nye favorittbok.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I min verden var det en fantastisk bok, skrevet slik reven så, hørte, tenkte og levde.

Den lurte selvsagt jegerne. Selv om det var nære på flere ganger. Jegerne var for øvrig noen herlige men svært ulike typer, beskrevet med humor.

Mange tiår senere i livet, har Den jydske rævs hændelser, utvilsomt inspirert og preget mitt forfatterskap, skrivestil og beskrivelser av dyr og ulike mennesketypers liv i nær tilknytning til naturen.

I likhet med boken om Paw. Leste jeg Den jydske rævs hændelser om og om igjen.

(Tenk at forfatteren kunne så mye om dyr i alminnelighet og rev i særdeleshet.)

Skrivestilen til Otto Kaaberbøl satte som nevnt sine spor. Noe jeg kommer tilbake til i en senere blogg,  under beskrivelser av mitt forfatterskap.

Liv og glade dage. Skrevet av dikterpresten Kai Munk, ble utgitt i 1946, 2 år etter han ble skutt av nazistene den 4 januar 1944.

En festlig bok, men at en prest gikk på jakt, vekket selvsagt forargelser i enkelte kretser på den tiden.

Gamle damer i menigheten og forargete prestekollegaer skrev til ham og syntes synd på de stakkars fugler og dyr han skjøt. Kai Munk svarte: Jakt er som kjærlighet, det kan ikke forsvares i ord, bare i gjerninger! Og sendte et par rapphøns med brevene. De pene fuglene ble selvfølgelig spist, for det var jo synd å la en slik guds gave gå til spille.

Til andre som påpekte det var upassende for en prest å gå på jakt, og mente at han utmerket godt kunne gå tur i naturen med spaserstokk i stedet, sa han: Forskjellen er stor, jegeren er en del av naturen og lever i ett med den.

Jeg ble formet av de boklige påvirkninger om jakt og jegere. Jeg hater fellesjakter med rop å ståhei. En jeger skulle ferdes tyst og stille i naturen og ikke forstyrre viltet unødig. Noe som senere i livet ble min jegerstil. Men dette skal jeg også komme tilbake til.

På lørdag er tema: Farlige ekspedisjoner, mødre til besvær og hunden Puk.