Villmarkens sønn, praktiserer boklige kunnskaper.

Lørdag 08.04.2023

Villmarkens sønn levde livet i og med naturen fullt ut. Nå var det fiske fra tidlig morgen til sein kveld hele sommeren, og jeg bli med far på jakt om høsten.

Jeg søkte boklige kunnskaper om jakt og fiske og praktiserte de boklige  kunnskapene. Jeg bygget en barhytte, og en vedovn av grastorv, etter tegninger og konstruksjonsbeskrivelser i et gutteblad.

Skjøt som nevnt på blink med hjemmelaget bue og piler. Kokte fisk og hønseegg og var Paw, Robin Hodd eller Hjortefot.

Vitebegjærligheten var som nevnt stor. Naturens spennende verden ble utforske, og jeg utvidet stadig reviret, i takt med alderen. På folkeskolen gikk denne sterke driften tidvis ut over hjemmelekser, og konsentrasjonen i skoletimene. En episode forteller sitt. Jeg satt fraværende i en skoletime. Læreren som kjente filuren dultet til meg og sa: «Får du noen fisk Mogens» De andre elevene, som ikke visste bedre, fniste.

Bokormen endrer smak. Nå gikk det i bøker om naturen, jakt og fiske. Jeg leste og lærte om fugler og dyrs levesett. Om human jakt. Respekt for byttet og behandling av vilt og fisk. Jeg fikk en bok til jul med tittelen. Jeg er Lystfisker av Knud Larsen og Torben J. Meyer. Det var tegninger av en røykovn i boken.

Jeg bygget en røykovn og lærte å røyke ål.  Ålerøyking ga litt inntekt, noe som kom godt med. For jeg var konstant blakk.

 

Jeg ble fasinert av en rev, i en annen bok, men dette får vi ta på torsdag.

Jeg gjennomskuet propagandaen, og konverterer til indianerne,

Torsdag den, 06.04.2023

I elveårsalderen skjedde en drastisk endring i min bokormverden.
Jeg gjennomskuet propagandaen til de engelske og hollandske forfattere som rettferdiggjorde den hvite manns tyveri av jaktmarkene til indianerne, prærierens opprinnelige innbyggere, som levde i pakt med naturen.
I en indre protest konverterte jeg til indianerne. Heretter ble det bøker om Hjortefot. Stifinner og lignende indianerbøker. Indianernes levesett og holdninger til naturen, var i min ånd. Skulle de bruke et levende tre til noe nyttig. Spurte de treets guder, før de felte treet. Gudene ga dem alltid lov, fordi de spurte først. God moral og miljøvennlig oppførsel falt i min smak.

I tillegg var indianerjentene på tegningene utrolig vakre.
Jeg levde ut indianeren i meg og «lånte» mors største vaskebalje, en sinkbalje, som var godt egnet til kano. For jeg måtte jo krysse åen, som løp forbi gården. Selvfølgelig sank jeg iblant, men da dette var før jeg lærte og svømme. Padlet jeg selvfølgelig over, der åen ikke var for dyp.

De hvites overmakt ble stor. Myndighetene delte ut “land” til nybyggerne, slaktet bisonflokkene, fordrev indianerne og pløyde opp prærien. “Vi” tapte den kampen.

 

Helge Ingstad, pelsjegerliv toppet.
Saken var et liv i og med naturen og spennende oppdagelsesferder. Jeg drømte om å bosette meg Grønland, eller kanskje Norge, men først måtte jeg bli ferdig med folkeskolen, og siden når jeg engang langt frem i tiden ble voksen, da så…

 

Siden ble det alt om naturen.
Om hardføre fangstmenn på Østgrønland, som kjørte hundespann, overvintret i skrøpelige fangsthytter og skjøt farlige isbjørner, ifølge deres egne utsagn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Thor Heyerdals farefulle ferd med Kontiki, var heller ikke dårlig.
Nå er jeg kommet i en alder, der jeg begynner og praktiserer villmarkslivet på alvor. En kompis og jeg bygget en flåte og krysset åen i god kontikiånd og jeg fisker i alle ledige stunder, kun forstyrret av pliktig skolegang..

Følg med på lørdagens blogg.

Leve seg inn i livet til personene i bøkene, og oppleve en grov urett.

Lørdag den, 01.04.2023

Jeg levde meg  inn i livet til personer i bøkene og opplevde en grov urett.

 

Barna i Nyskogen av Kaptein Marryat var en god nr. 2

Boken om de fire foreldreløse barn av høy byrd, som levde skjult i Nyskogen i frykt for Cromwells soldater. Under en brutal borgerkrig på 1600 -tallet. Var en favoritt.

Boken var full av tegninger, som satte fantasien i sving.

Barna levde av det naturen ga og klarte seg så vidt, takket være gode lojale hjelpere, rettferdigheten seiret og alt endte godt til slutt. Slik gode bøker skulle.

 

 

 

 

 

Robin Hood.

Var en annen av mine favoritter. Det frie liv i Sherwoodskogen. Robin Hood var smart, han lurte de slemme. Stjal fra de rike og ga til de fattige. Hans gode venn Litle John og kjæresten Marion gjorde inntrykk..

Da det finnes flere bøker i ulike versjoner om Robin Hood, ble jeg litt forvirret, da han i den en boken levde lykkelig til sine dagers ende sammen med Marion. I en annen bok ble han knivstukket av ei ond abbedisse og forblødde, og ble begravet, der hans siste pil landet

Bøker i min ånd. Selv om det var trist at han døde i slutten på den ene boken. Etter mitt syn kunne forfatteren godt latt ham leve til han ble gammel.

Jeg laget en bue av en rettvokst hassel, spikket piler og skjøt på blink, men jeg var ikke riktig så treffsikker som Robin.

 

 

Nybyggerne i Canada

Samt andre spennende nybyggerbøker, fasinerte meg en tid.

De strabasiøse ferder over Atlanterhavet. Siden den lange reisen videre mot vest, med hester- og oksetrukne prærievogner, var ikke ufarlige. Endelig var de fremme og kunne sette plogen i den feite præriejorden, som nå var deres egen og dyrke hvete og mais.

Foreldrene til Mary og John sin kamp for tilværelsen. Ikke minst frykten for de fæle rødhuder, som drepte snille og arbeidsomme nybyggere. Heldigvis dukket de modige soldater, såkalte blåjakker opp i rett tid, og nedkjempet de fæle rødhudene.

Her var det noe som skurret! Jeg begynte å tenke, ..

På torsdag. Skal du få høre om tankene mine og konsekvensene.

 

 

Bokormen er også villmarkens sønn og leker nå ute i mørket

Torsdag den, 30.03.2023
Jeg var ikke bare en bokorm, men også en villmarkens sønn, som levde livet i og med naturen.

Dette begynte i 5 års alderen, i det nære- nærmiljø, og reviret mitt ble utvidet i takt med alderen.

Mølledammen hadde en magisk dragning og ble utforsket.

I 10 års alderen foretok jeg farefulle ferder i det oppdemmete våtmarksområde, på et par tusen dekar, og holdt på å drukne et par ganger. Noe som for så vidt er helt naturlig, for en fisker, i nær tilknytning til vatn.

De beste fiskeplassene var selvfølgelig de mest utilgjengelige, grunnet “bunnløs gjørme” som de voksne skremte vi gutter med, så vi ikke skulle driste oss ut dit, men hadde en sterk dragning, for det var der stor-gjeddene huserte.

Luftfotoet viser at den inntegnete mølledammen, som ikke lå langt fra gården hjemme, det var kort veg til “villmarken”

Mor var redd vatn, så jeg holdt en del opplevelser for meg selv.

 

 

 

 

 

Mine bokvalg, var følgelig i nær tilknytning til naturen.
Paw av den danske forfatteren Gerry Gredsted, var toppen.

Jeg fikk boken til jul og leste den om og om igjen. Den hang nesten ikke sammen til slutt, for gode bøker kan gjerne leses flere ganger. De blir litt som moden ost «Bedre og bedre.»

Paw var sønnen til en indianerkvinne og en dansk sjømann, Han ble født i den sydamerikanske urskog. En tragisk ulykke får faren til å sende Paw til Danmark. For den vesle halvindianske gutten er livet i Danmark som en mur, han løper pannen imot om og om igjen.
Han må tilbake til naturen og rømmer til skogs og lever av det naturen gir, inntil han til slutt vender tilbake til Amazonas

Tenke seg, noe så spennende for en 8-9 åring.
Jeg var Paw en periode, og hadde en hytte i noe kratt.

 

Nå som jeg ikke lenger var mørkeredd, lekte jeg ute lenge etter det var mørkt.

 

På lørdag forteller jeg litt mer om bokvalgene, og hvordan de preget oppveksten, og senere også forfatterskapet, men dette skal jeg i likhet med mølledammen kommer tilbake til siden.

 

Min boklige oppdagelsesreise startet.

Lørdag den, 25.03.2023
Læreren er bekymret og jeg nedkjempet mørkereddheten.

Min boklige oppdagelsesreise.
I vår kommune var biblioteket i loftsetasjen på folkeskolen, åpent hver torsdag etter skoletid, og den ene læreren var bibliotekar.
Etter jeg lærte å lese. lånte jeg ukens kvote på 3 bøker, og bokormens oppdagelsesreise startet.
Læreren uttrykte sin bekymring over denne kvoten. Klarte jeg å følge opp hjemmeleksene, med så mye lesing i fritiden?
Han hadde et godt poeng, men det sa jeg selvfølgelig ikke.
Selv om jeg kunne lese, likte jeg fortsatt bøker som var ispedd tegninger og foto. De forsterket inntrykkene, og satte fantasien i sving.
Bokormens dagsrytme startet som reglen om kvelden.
Vel og merke om jeg ikke var syk, for da leste jeg hele dagen.
Jeg satt i stuen, slukte bøker, og var asosial, frem til leggetid. Siden fortsatte lesingen i sengen, mor kom og sa god natt og slukket lyset. Denne lyseslukkingen var iblant ubeleilig, om det skjedde midt i noe spennende. Derfor ønsket jeg meg lommelykt til bursdag.
Det gir en egen stemning når en leser bok under dynen til lyset fra en lommelykt.
Da jeg var elleve år nedkjempet jeg det demonet, jeg var mest redd for. Metoden var enkel, jeg gikk opp på høyloftet, skrålte og sang. Godt nok med en høygaffel som våpen i starten. Demonet skjønte slaget var tapt og gikk i seg selv.

Hva med din oppvekst?
Var du også bokorm og mørkeredd?
Hvem var dine favorittbøker?
Favorittene i min boklige startgrop skal du få høre om på torsdag.

Oldis pr definisjon, men kun skrukket utvendig.

Torsdag den 23.03.2023
Oldis pr definisjon, men kun skrukket utvendig.

Som nevnt, er jeg ifølge fødselsattesten, født i 1944.
Altså oldis pr. definisjon i dag.

 

Men hva så. Jeg kan trøste dere unge med at de fleste av oss oldiser, kun er skrukkete utenpå. Inni er vi akkurat som dere yngre, selv om vi har fremtiden bak oss. Ryggsekkene våre fulle av erfaringer, brukbare, som ubrukbare. Jeg elsker å lytte til og diskutere med dagens ungdommer. Derfor skriver jeg også om ungdommer i bøken mine.
Alder er ingen hindring, da bokskriving er uten aldersgrense.

Mitt liv som bokorm, startet tidlig og gir noen av svarene på hvorfor jeg ble, og er, den personligheten jeg er i dag. Resten er vel en haug med genetiske kombinasjoner. Sammen med miljøpåvirkninger av andre slag, som, finne ut av ting selv, i barndommen, kombinert med brente fingre og skrubbsår på knærne, som resultater av utforskinger og oppdagelser og fiske.
Før jeg kunne lese, var tegningene og fotoene i bøker, som nevnt viktige, enormt viktige. De ble studert om og om igjen og satte fantasien i sving. Det var en del gode bøker at denne typen, som falt i smak.
Pinocchio og Putte i Blåbærskogen av Elsa Beskow var av mine favoritter i mitt tidlige lese bilder-bokorm-stadie. Det vil si i 4-5-6 års alderen.

 

Følg med bokormen, etter han lærte å lese.

Jeg begynte å kjempe mot mørkredd-heten 9-10 års alderen.

Finne ut at ting og er mørkeredd

Lørdag den, 18.03.2023

Så fant jeg ut av ting selv. Tidvis litt i det skjulte, alt ettersom. Jeg høstet mine erfaringer ved å brenne fingrene, feile og lære.
Vitebegjæret var bredspektret. Alt om naturen toppet. Drømte om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. det skulle bli noe med natur.

I hvert fall jeger og fisker som far.


Lekekameraten min skulle bli jetpilot.
Jeg utforsket og oppdaget.

Fikk jeg en mekanisk leke, måtte jeg se hva som var inni og hvordan mekanismen fungerte. Det var ikke alltid datidens leker «Made in Hongkong» tålte dette. leker av tre var mer robuste i så måte.
Skar meg på kniven min.
Ramlet ned en trapp og fikk dobbeltsidig lyskebrok og stiftet mitt første bekjentskap med sykehus.

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg lærte og sykle på en voksen-sykkel, ved å holde den på skrå og stå med ene beinet under stangen. Sleit med bremsing, men løste dette ved å kjøre ned i veggrøften, og gikk med skrubbsår på knærne hele sommeren.

Jeg lyttet og trodde på alt far sa. For han var jo en voksen mann, og voksne menn visste alt, i mine øyne.

Far var overbevist om at folk over 60 år, ikke tok til seg lærdom lenger. De måtte leve resten av livet, på det de hadde lært tidligere. Noe han levde etter, og gikk som ærverdige menn i gammeldagse klær. Stemte bondepartiet og var livredd for de forbannete kommunistene.
Jeg var fortsatt mørkeredd. Demonen oppe på høyloftet ødela nattesøvnen. Han ville sage av beina mine rett under knærne med en baufil.

Bokormen og Forfatteren starter på sin bok- og forfatterreise

 

Torsdag den, 16.03.2023

Bokormen og Forfatteren starter på sin bok- og forfatterreise

Hvem er jeg? Jeg er født i april 1944 på en gård i en liten landsby Mølby i Sør-Jylland. Hjemmelaget og hjemmefødt. Kortreist, med andre ord. Jeg var velkommen.

Ble døpt Mogens Lorentzen og trådte mine barnesko i Mølby. Der alle kjente alle.

 

Mølby ligger 35 m.o.h. Så å si midt i det 70 km. breie vindfulle Sør-Jylland. Vestavinden tar godt og vindutsatte trær heller mot øst.

 

Bøker med bare bokstaver fra side til side er uinteressante for den som ennå ikke kunne lese.

Foto og særlig tegninger i fars jakttidskrift og i de få bøker vi hadde hjemme, fasinerte meg..

Jeg var åpenbart over middels vitebegjærlig, og drev tidvis mor til vanvidd med alle spørsmålene om hvorfor og hvordan. Jeg husker hun sukket oppgitt med et kjent uttrykk: «Åh du spørre-Jørgen. du spør og spør.»

Jeg kan ikke huske jeg plaget far. Sikkert av flere årsaker. Han var mann, røkte pipe, og som menn flest, travelt opptatt med viktige daglige gjøremål, og antakeligvis ikke riktig så tålmodig med barn som mor. Han mente at dette og hint, fikk jeg finne ut av selv.

Men jeg så opp til ham. Han som kunne så mye og var jeger og fisker. I tillegg var han ikke mørkeredd. Noe jeg var.

Om jeg lekte ute etter mørkets frembrudd, var det sammen med andre, og helst i lys fra vinduene på gårdsplassen. I hvert fall ikke inne på låven, eller på høyloftet over fjøset.

Jeg er tilbake på lørdag. Finner ut av ting, og…

Velkommen til Bokormen og forfatterens blogg

 

Denne velkomsthilsen er en kort introduksjon.

Min Målgruppe er primært, vi som elsker bøker, har skrivekløe, er fasinerte av ulike typer mennesker og ikke minst er glade i naturen.

Jeg blogger 2 ganger i uka. Torsdager og Lørdager.

Følg meg på min bokorm og forfatter-reise. Fra jeg ble født i en landsby i Sør-Jylland i Danmark, og frem til i dag.

Reisen starter i morgen torsdag kl 15:00

Hilsen

Bokormen og forfatteren Mogens