Torsdag den, 06.07.2023
Glimt 9 fra boken Fortellinger om folk og livet i og med naturen.
Demoner
Demoner med tilhold under senger og i skap på soverom er heller ingen spøk.
Som guttunge var jeg godt over middels mørkeredd og slet med et par leie demoner i nærmiljøet. På høyloftet over fjøset bodde en demon, en skikkelig ondskapsfull en, med motbydelige øyne og et siklende flir. Dette beistet opererte bare om nettene. Han prøvde å sage av meg beina, rett under knea, med en baufil. Kom jeg inn i fjøset en mørk natt, kjente jeg det hvis demonen var aktiv, for jeg ble tung i kroppen og klarte ikke å løfte armene for å slå på lysbryteren, og våknet svett, gråt, og måtte trøstes av mor.
I mørke høstkvelder når jeg syklet hjem fra kino i nabolandsbyen, måtte jeg krysse en øde strekning. Da kom han svevende, den andre demonen. Han satte seg på bagasjebæreren og stakk sine lange, spisse, uflidde negler inn i ribbeina mine. Det var bare én ting å gjøre om jeg ville unngå ham: sykle så fort at jeg kjente blodsmak i munnen, for da rakk ikke demonen å lande på bagasjebæreren. Faren var over når jeg var fremme ved gatelyset i landsbyen vår, for demoner liker ikke lys. Var jeg i følge med andre, var det ingen fare, for demoner plager helst folk som er alene.
I 10-11-årsalderen bestemte jeg meg for å nedkjempe svineriet. Jeg oppsøkte mørket og utfordret demonen på høyloftet over fjøset mens jeg plystret og sang. Godt nok med en høygaffel parat i starten, men snart uten våpen. Demonen med baufilen skjønte at slaget var tapt, gikk i seg selv og ble borte for godt.
Jeg syklet sakte frem og tilbake i mørket over den øde strekningen til nabolandsbyen, plystret og sang, for å utfordre denne demonen. Og som på høyloftet, var det også slutt på plagene der.
Naturstemninger, og elg med snø på ryggen.
Naturens stemninger må oppleves i øyeblikket. Vi kan ikke holde dem fast, de oppstår og forsvinner.
Elgen beiter selje med snø på ryggen i bekkefaret og
ser deg ikke der du står og titter på den med snø på lua og skuldrene. Dere er begge i ett med naturen.
I stille, sommervarmt regn blir lyder og lukter annerledes enn i solskinn. Lyden av regndråper som slipper taket i løvet og faller ned i en liten dam med et plopp. Selv en menneskenese sanser lukten av grøde og friskt, nyvasket bjørkeløv. Og lyset blir mer kontrastfylt og fargene renere.
Sangfuglene kjører på med sine nattlige konserter, og enkeltbekkasinen lager vibrerende lyder med de ytterste stjertfjærene oppe under himmelen, og en hører rugda pistrer når den flyr sine kvelds-runder.
Hjorten brøler i liene og paringen sikrer neste års avkom.
